En ferie er over

A change of plans...

Opphavsmannen i en av de siste svingene før toppen på Col du Galibier.

Årets ferie var planlagt gjennomført i moderlandet. Planen var å reise rundt på vestlandet for å klatre og sykle. Disse planene ble endret helt på tampen, og tv2`s sendinger fra Tour de France var nok avgjørende for denne endringen. Jeg fikk det nemlig for meg at jeg måtte finne ut hva disse fjellene de sykler i TDF er. Hvor hardt er det egentlig?

Ecrins, alpene er rett og slett nydelige!

Frankofile?

Marianne og jeg har besøkt Frankrike 9 ganger inkludert årets visitt. På tross av alle disse besøkene er det imidlertid svært skuffende språkkunnskaper vi kan skilte med, men hva gjør vel det når vi jo klarer oss helt fint? De øvrige visittene har hatt klatring som hovedhensikt, så nytt i år var syklingen som jeg har fått ganske dilla på. Som nevnt var prosjektet at jeg ønsket å undersøke hvor tungt det egentlig er å sykle disse fjellene som er kategorisert "utenfor kategori" eller HC. I TDF er stigningene nemlig kategorisert fra 4 (lettest) via 3,2og 1 til HC (Hardest). En HC er egentlig ikke en stigning, men mer et fjell.

Destinasjonen

Briancon har vi besøkt ved to tidligere anledninger. Klatringen i området er svært variert, og området er en del av de franske alpene. TDF har lange tradisjoner for å passere gjennom området, og en del legendariske TDF-fjell ligger og omkranser området. Klatringen er som sagt svært variert, og man finner både bra buldring her (Ailefrode), alpin klatring (fjell på opptil 4000 meters høyde, med breer og fantastisk landskap samt et godt utvalg av klippeklatring med tradisjonell kalksteinsklatring, samt konglomerat, granitt, kvartsitt og gabbro som fjelltyper. At området er mindre kjent enn feks Chamonix er også en stor fordel, da man slipper de vanvittige mengdene med besøkende som etter min mening ødelegger det området.

Stigningene

Først på menyen var Col du Galibier , en klassiker som ble kjørt i årets TDF som en del av Alpe d`huez etappen. Vi startet fra et sted rett utenfor Briancon på ca 1300moh. Derfra går ferden oppover et dalføre med tiltagende men jevn stigning opp til Col du Lautaret på 2058moh. Her tok Marianne en pust i bakken imens jeg fortsatte 8km opp den brattere stigningen opp til Col du Galibier som ligger på 2642moh.

Utsikten til en bakke, 8km fra Col du Lautaret til Col du Galibier. 600m høydeforskjell.

Stigningsprofil for Col Du Galibier, sakset fra climbbybike.com.

Neste fjell på tapetet var Col Agnel som også ble kjørt under årets TDF. Dette skal være et greiere fjell, men her måtte jeg gi tapt ca. 300 høydemeter under toppen. Om dette skyldtes dårlig restitusjon eller væskemangel (sterk mistanke) vites ikke, men det skjerpet meg ytterligere, og derfor falt det seg naturlig å sette en råere tur på menyen. Valget falt på en rundtur fra vår base i Freissinieres via Col de lIzoard tilbake via Guillesstre og hjem igjen. Dette ga en tur på ca 10 mil, med stigniger på over 1700 meter. Stigningene kommer i porsjoner, hvor første stigning er en tredjekategori på 200 høydemeter, dernest kom en noe råere stigning opp fra Briancon. Etter denne fikk jeg forsyninger fra min kjære (hun valgte å ikke kjøre denne turen, men tok seg isteden en tur opp på et 2700 meter høyt fjell fra toppen av Col D`Izoard). Etter forsyningene startet hovedretten som besto av noen ubønnhørlig bratte stigninger opp til 2361moh. På toppen ligger det et museum for Tour De France, så at dette fjellpasset har en spesiell plass i historien til TDF var tydelig. Stigningen var iallefall det råeste jeg kjørte i ferien, og jeg var svært glad for to nye flasker med væske og en energisjokolade som lå og ventet på meg på toppen. Etter dette kommer jo de sedvanlige utforkjøringene, og her er det mulig både å sette noen solide fartsrekorder og å skaffe seg noen solide velt om man feilberegner. Jeg valgte vel å kjøre litt safe, men 80kmt på tråsykkel er jo allikevel bra for å få litt fart på adrenalinet. Som dessert på denne runden så tok jeg de ca 300 høydemeterne opp til dalen hvor vi holdt til under hele ferien, og rundet med det av en av de hardeste sykkeldagene mine ever. Jeg fikk også kjørt stigningen opp til Col de Vars som hadde en litt annerledes karakterestikk. Opp fra byen Guillesstre så kliner det til med ca 900 høydemeter i en jafs. Det er en lang bakke! Dagen jeg kjørte denne stigningen var det 33 grader, og jeg hadde kun 3 liter væske, men det holdt med streng porsjonering. Siden det var siste stigningen jeg kjørte så hadde jeg kanskje også vent meg til varmen og forholdene slik at det gikk bra. I tillegg til disse store turene så kjørte vi også noen snillere turer, som hadde 5-600 høydemeter på menyen. Summa summarum så kan jeg nå i noe større grad forstå hva det dreier seg om når de store kanonene kjører alpeetapper i TDF.

De siste svingene opp til toppen på Col. d`Izoard.

Stigningsprofil for Col d`Izoard fra climbbybike.com

Stigningsprofil for Col de Vars

TDF

Og det bringer oss tilbake til Tour de France. Det gikk av stabelen imens vi var i området, og selv om vi var mest opptatt av egen sykling så hadde jeg en prima oppdateringstjeneste fra min bror Fredrik, med daglige nyhetsbulletiner fra TDF via SMS. På forhånd så hadde vi blinket oss ut Alpe d`Huez etappen som vi ønsket å se. Det skulle jo vise seg å være et klokt valg, da det var på nettopp denne etappen at CSC og Sastre avgjorde hele greia. Etappen startet i Embrum, og gikk via før nevnte Galibier, via Croix de Fer og avsluttet med den legendariske Alpe d`huez stigningen. Dette siste fjellet består av 21 hårnalssvinger, med en total høydeforskjell fra inngang til målgang på drøye 1100 meter, hvor starten er den bratteste og hardeste.

Fra Alpe D`Huez: Øverst: Sastre avgjør TDF med et voldsomt rykk, og kommer i ensomhet opp dagens tredje fjell. Midten: Arvesen og Cancellara har gjort dagens jobb, og kommer oppover i et mer bedagelig tempo. Nederst: Schleck brødrene som også var med på å sette farge på rittet, her i ungdoms og ledertrøyen. Nederst utsikten fra svingen vi sto i ned til starten av stigningen.