Alex Honnold klatret "Gaia" nesten onsight (sett på video tidligere). Gaia er forøvrig en gritstone rute gjort betydelig kjent i filmen "Hard grit" som åpner med at Jean Minh Trinh Trieu tryner, og de aller fleste har svette håndflater etter den starten som muligens er det beste jeg har sett av klatredramaturgi på film. Her er forøvrig snutten med Mr Honnold:
tirsdag 18. november 2008
mandag 3. november 2008
Kunst og politikk
I forbindelse med en skoleoppgave skrev jeg en liten tekst som omhandler Kunst og politikk. Jeg valgte å skrive ut fra følgende spørsmål:
Kan kunst påvirke politiske avgjørelser og holdninger i samfunnet?
Politisk kunst som fenomen er ikke noe nytt, men virker det, eller er dette bare en botsøvelse for å legitimere kunstnernes arbeid? Nasjonalmuseets utstilling «Fantastisk politikk», i avdelingen for samtidskunst aktualiserer denne problemstillingen.
Troverdighetsproblemet
Kan egentlig kunsten ha et politisk budskap og påvirke våre holdninger til samfunnet og politikken vi alle er en del av? Mange mener at kunstverdenen har et troverdighetsproblem som samfunnsrefser i vår del av verden. Årsakene til dette er mange, men det er nærliggende å gripe tak i kunsten som et produkt for de som har råd til den, altså de rike og ressurssterke. Et annet problem er at kunsten i mange tilfeller mottar støtte fra det offentlige, og har ikke da kunsten et troverdighetsproblem? Den beste måten å måle om kunsten oppnår sin politiske hensikt er jo å se på reaksjoner og følger forskjellige kunstuttrykk har på vårt samfunn.
Kjente politiske kunstverk
Et eksempel på dette kan være Kjartan Slettemarks Vietnam maleri «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør». Dette var et maleri som i sin tid skapte et stort engasjement, og som står som en milepæl i norsk kunsthistorie. Bildet skapte såpass kontrovers at det ble utsatt for et økseangrep da det sto utstilt utenfor stortinget i 1965. Bildet i seg selv er grusomt hvor det illustrerer et maltraktert barn inne i en munn vi kan forestille oss skriker (se ill). Bildet er relativt enkelt å tolke som et antikrigsbudskap, og kommuniserer krigens lidelser med voldsom effektivitet. I ettertid beskrives bildet som en av faktorene til en endret holdning til Vietnamkrigen i norsk opinion. Rent kunsthistorisk beskrives også bildet som en døråpner i forhold til hva som kan betraktes som kunst. Et annet eksempel er Pablo Picassos «Guernica» som beskriver nazitysklands bombing av byen Gernika. Som en representant for krigens grusomheter har dette bildet ved flere anledninger blitt trukket frem, tilsiktet eller ei. Bildet sto utstilt i Museum of moderen art under Vietnam krigen, hvor området ved bildet ble et tilholdssted for motstandere av krigføringen. En kopi av bildet henger i FN bygningen i New York, og det kraftige anti krigsbudskapet ble såpass sterkt at man under en pressekonferanse med Colin Powell og John Negroponte i 2003 så seg nødt til å dekke til maleriet. Under pressekonferansen ble det argumentert for å gå til krig mot Irak.
Den politiske kunstens utfordringer i dag
Klarer kunstnere å engasjere like kraftig i dag? Svaret er nok dessverre nei, men oppgaven dagens kunstnere har for å klare å provosere fram reaksjoner er nok vanskeligere enn tidligere. Dette kan sees i sammenheng med et relativt magert politisk og samfunnsmessig engasjement i befolkningen (vi må tilbake til 1945 for å finne tilvarende valgdeltakelse som ved stortingsvalget i 2005). En annen utfordring for dagens kunstnere er kampen om oppmerksomheten. Det visuelle støynivået er høyt, og dette gjør det vanskeligere å nå frem med komplekse og problematiske budskap. Samtidskunsten har muligheten til å inneha rollen som en viktig samfunnsrefser i en tid hvor samfunnsengasjementet befinner seg på et historisk lavmål. Det som er kunstnernes store utfordring er kanskje å bli tatt på alvor? Hvis kunstnerne kan klare å bli oppfattet som seriøse og samfunnsengasjerte med et sterkt og viktig budskap så ser fremtiden lys ut med tanke på kunstens evne til å påvirke.
Hva kan fremtiden by på?
Sprengkraften i «Guernica» og «Vietnam bildet» viste sin samtid at politisk kunst kan ha en påvrikningskraft. Dette kan vi lese ut i fra samtidens reaksjoner på kunstverkene, men også at de begge har blitt representanter og ikoner i kampen mot krig og urettferdighet. At «Guernica» ikke kunne henge fremme under den før nevnte pressekonferansen er den sterkeste bekreftelse på at politisk kunst kan ha innflytelse. Disse kunstverkene beviser at kunst kan fungere som politisk virkemiddel, men at dette stiller store krav til kunstnerne og kunstverkene. Kanskje vil kunsten i fremtiden være en av de viktigere meningsytrerne? Historien forteller oss at det er mulig, men at dagens kunstnere har en betydelig utfordring for å nå frem med sitt budskap.
Kan kunst påvirke politiske avgjørelser og holdninger i samfunnet?
Politisk kunst som fenomen er ikke noe nytt, men virker det, eller er dette bare en botsøvelse for å legitimere kunstnernes arbeid? Nasjonalmuseets utstilling «Fantastisk politikk», i avdelingen for samtidskunst aktualiserer denne problemstillingen.
Troverdighetsproblemet
Kan egentlig kunsten ha et politisk budskap og påvirke våre holdninger til samfunnet og politikken vi alle er en del av? Mange mener at kunstverdenen har et troverdighetsproblem som samfunnsrefser i vår del av verden. Årsakene til dette er mange, men det er nærliggende å gripe tak i kunsten som et produkt for de som har råd til den, altså de rike og ressurssterke. Et annet problem er at kunsten i mange tilfeller mottar støtte fra det offentlige, og har ikke da kunsten et troverdighetsproblem? Den beste måten å måle om kunsten oppnår sin politiske hensikt er jo å se på reaksjoner og følger forskjellige kunstuttrykk har på vårt samfunn.
Kjente politiske kunstverk
Et eksempel på dette kan være Kjartan Slettemarks Vietnam maleri «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør». Dette var et maleri som i sin tid skapte et stort engasjement, og som står som en milepæl i norsk kunsthistorie. Bildet skapte såpass kontrovers at det ble utsatt for et økseangrep da det sto utstilt utenfor stortinget i 1965. Bildet i seg selv er grusomt hvor det illustrerer et maltraktert barn inne i en munn vi kan forestille oss skriker (se ill). Bildet er relativt enkelt å tolke som et antikrigsbudskap, og kommuniserer krigens lidelser med voldsom effektivitet. I ettertid beskrives bildet som en av faktorene til en endret holdning til Vietnamkrigen i norsk opinion. Rent kunsthistorisk beskrives også bildet som en døråpner i forhold til hva som kan betraktes som kunst. Et annet eksempel er Pablo Picassos «Guernica» som beskriver nazitysklands bombing av byen Gernika. Som en representant for krigens grusomheter har dette bildet ved flere anledninger blitt trukket frem, tilsiktet eller ei. Bildet sto utstilt i Museum of moderen art under Vietnam krigen, hvor området ved bildet ble et tilholdssted for motstandere av krigføringen. En kopi av bildet henger i FN bygningen i New York, og det kraftige anti krigsbudskapet ble såpass sterkt at man under en pressekonferanse med Colin Powell og John Negroponte i 2003 så seg nødt til å dekke til maleriet. Under pressekonferansen ble det argumentert for å gå til krig mot Irak.
Den politiske kunstens utfordringer i dag
Klarer kunstnere å engasjere like kraftig i dag? Svaret er nok dessverre nei, men oppgaven dagens kunstnere har for å klare å provosere fram reaksjoner er nok vanskeligere enn tidligere. Dette kan sees i sammenheng med et relativt magert politisk og samfunnsmessig engasjement i befolkningen (vi må tilbake til 1945 for å finne tilvarende valgdeltakelse som ved stortingsvalget i 2005). En annen utfordring for dagens kunstnere er kampen om oppmerksomheten. Det visuelle støynivået er høyt, og dette gjør det vanskeligere å nå frem med komplekse og problematiske budskap. Samtidskunsten har muligheten til å inneha rollen som en viktig samfunnsrefser i en tid hvor samfunnsengasjementet befinner seg på et historisk lavmål. Det som er kunstnernes store utfordring er kanskje å bli tatt på alvor? Hvis kunstnerne kan klare å bli oppfattet som seriøse og samfunnsengasjerte med et sterkt og viktig budskap så ser fremtiden lys ut med tanke på kunstens evne til å påvirke.
Hva kan fremtiden by på?
Sprengkraften i «Guernica» og «Vietnam bildet» viste sin samtid at politisk kunst kan ha en påvrikningskraft. Dette kan vi lese ut i fra samtidens reaksjoner på kunstverkene, men også at de begge har blitt representanter og ikoner i kampen mot krig og urettferdighet. At «Guernica» ikke kunne henge fremme under den før nevnte pressekonferansen er den sterkeste bekreftelse på at politisk kunst kan ha innflytelse. Disse kunstverkene beviser at kunst kan fungere som politisk virkemiddel, men at dette stiller store krav til kunstnerne og kunstverkene. Kanskje vil kunsten i fremtiden være en av de viktigere meningsytrerne? Historien forteller oss at det er mulig, men at dagens kunstnere har en betydelig utfordring for å nå frem med sitt budskap.
søndag 2. november 2008
En sykkelsesong er over
Ja da har snøen lagt seg, og i dag fikk syklene våre litt pleie før de ble flyttet til loftet for lagring. Da kan det jo også være passende å se tilbake på sesongen slik den ble.
Det er rett i overkant av et år siden vi kjøpte veisyklene våre, og forrige vinter så meldte jeg meg på sykkelrittet Lillehammer-Oslo. Det gikk forsåvidt greit det, men det var liksom når sommeren kom for fullt og Paasche og Kaggestad satte i gang å kommentere Tour de France at de beste opplevelsene skulle komme. Turen til de franske alpene ble absolutt minneverdig. Dette har resultert i at vi går vinteren i møte med en knallsterk motivasjon for å gjøre neste sesong enda mer minnerik.
Apropos minner: I sykkelvesken til Marianne fant vi en gammel kvittering etter to Cola og to smørbrød på Col du Lautaret, som vi fortærte før vi satte utfor tilbake til Briancon. Da hadde jeg vært oppe på min første stigning kategorisert HC.
Velvel, summa summarum så stoppet computeren på 5581km, noe jeg absolutt synes er en akseptabel avstand. Til sammenligning er Oslo-Nordkapp 2104km, så det har blitt Norge opp, og ned igjen + renter i kjørelengde. Neste sesong er nye sykler på plass, og ambisjonene er selvfølgelig tilstede. Det blir iallefall en tur fra Lillehammer til Oslo, og om jeg ikke tar helt feil så blir det nok noen fjell også.
Det er rett i overkant av et år siden vi kjøpte veisyklene våre, og forrige vinter så meldte jeg meg på sykkelrittet Lillehammer-Oslo. Det gikk forsåvidt greit det, men det var liksom når sommeren kom for fullt og Paasche og Kaggestad satte i gang å kommentere Tour de France at de beste opplevelsene skulle komme. Turen til de franske alpene ble absolutt minneverdig. Dette har resultert i at vi går vinteren i møte med en knallsterk motivasjon for å gjøre neste sesong enda mer minnerik.
Apropos minner: I sykkelvesken til Marianne fant vi en gammel kvittering etter to Cola og to smørbrød på Col du Lautaret, som vi fortærte før vi satte utfor tilbake til Briancon. Da hadde jeg vært oppe på min første stigning kategorisert HC.Velvel, summa summarum så stoppet computeren på 5581km, noe jeg absolutt synes er en akseptabel avstand. Til sammenligning er Oslo-Nordkapp 2104km, så det har blitt Norge opp, og ned igjen + renter i kjørelengde. Neste sesong er nye sykler på plass, og ambisjonene er selvfølgelig tilstede. Det blir iallefall en tur fra Lillehammer til Oslo, og om jeg ikke tar helt feil så blir det nok noen fjell også.
Abonner på:
Innlegg (Atom)