Vi lever i en uavklart situasjon med hensyn til copyright, men det er artig å se at noen virkelig tør å ta sjanser når det gjelder dette temaet. Radiohead, forøvrig et av mine favorittband gjennom tidene, har valgt å utfordre den tradisjonelle tankegangen med å legge sperrer, eller å jakte på pirater. Nytenkningen består i at du kan selv velge hvor mye du ønsker å betale for deres nyeste album (In Rainbows). Dette appellerer til nedlasterens/brukerens rettferdighetssans, og vedkommendes forståelse for at det faktisk er verdier man laster ned. Samtidig får man et reelt valg, og får temaet opp på dagsordenen, uten å moralisere eller diktere.
Musikkbransjen
Musikkbransjen, med plateselskapene i spissen har jo som kjent valgt en konfrontasjonslinje, men har samtidig ikke noen klar strategi. At den selvsamme bransjen går inn for brukerfiendtlige løsninger hjelper jo heller ikke på situasjonen (se art). Dette blir jo helt tydelig da man ved å ikke finne gode løsninger på fildelingsproblemet har klart det kunststykket å kriminalisere omtrent alle som har tilgang til internett, og en hel generasjon av oppvoksende mennesker. Hvordan mener vi at de skal forholde seg til lover da de fra barnsben får høre at de er lovbrytere? Dette kan på sikt utvikle seg til et større samfunnsproblem en selve opphavsrettsdiskusjonen, så alvoret bør synke inn over myndigheter så vel som aktører i de forskjellige bransjer som er berørt.
Men tilbake til Radiohead: Jeg tror ikke de har den endelige løsningen, men det er så forfriskende at noen iallefall våger å tenke nytt. Vi vet at teknologien vokser i en hastighet som selv de mest interesserte har vanskelig å henge med i svingene på. Derfor må man ha evnen til å forsøke å tenke nytt. Nå er ikke dette en betingelsesløs hyllest til det grepet Radiohead har gått til, for det er flere betenkelige sider ved dette grepet. Radiohead har sannsynligsvis solgt nok album fra før av, slik at de ikke er avhengige av den kontantstrømmen et nytt album genererer. Det som imidlertid kan være svakheten ved deres måte er at dette rammer de små som ennå ikke har slått igjennom.
Hva kan vi risikere?
Det vi som musikkelskere kan risikere hvis vi ser på andre modeller er regelrett sponsing, hvor selskaper som ønsker å profilere seg bruker kulturutrykk som flate for sin profilering (forestill deg Nine Inch Nails med sponsormerker på tøyet som en idrettsutøver!). En annen løsning debattert i Dagbladet er mulighetene for å betale et lite beløp for hver gangs bruk, selv om jeg ikke har særlig troen på det selv. De vi også kan risikere er selvsagt at det kulturelle mangfoldet blir mindre og dårligere. Men dette er jo ikke en ny historie. Erik Newth presenterer også noen interessante tanker i en artikkel i Dagbladet.
En parallell
Vi konsumenter/forbrukere har jo gjentatte ganger ved våre valg vist at vi ikke er i stand til å foreta valg til vårt eget beste. Ta feks. dagligvarebransjen her i norge: Den er kontrollert av noen få men effektive hender. Vi har valgt vekk kjøpmannen på hjørnet til fordel for disse. På den måten har vi valgt vekk valgfriheten til fordel for pris. Det å reise utenlands setter ting i perspektiv, da man i de mer sentrale deler av europa kan finne et større utvalg i en bitteliten sjappe på hjørnet enn man feks finner på Meny, som profilerer seg på nettopp dette med utvalg og valgfrihet.
søndag 18. november 2007
lørdag 17. november 2007
Rebolting
Rebolting
Det norske klatreforbundet kom med en svært gledelig nyhet i 2004. Da hadde de via en omfattende søknadsprosess fått bevilget inntill 700 000,- i midler til rebolting av klatreklipper i Oslo området. Det som imidlertid kom som et sjokk, og et skår i gleden var at midlene ikke rakk til alle klatrefeltene i distriktet.
Hvor ble midlene av?
Etterhvert begynte folk å lure på hvor midlene var blitt av (se tråd på Steepstone). Det reiste seg etterhvert flere kritiske røster, og klatreforbundet kom seg til slutt i gang med en kampanje for å forsøke å dekke over hvor midlene var forsvunnet. De fikk til og med støtte fra norges eneste klatreblad "Klatring" og deres redaktør på lederplass (Dag Hagen). At de til slutt ble tvunget til å komme med en rapport er selvsagt på sin plass, men rapporten feiler i forhold til å fortelle konkret hva midlene ble brukt til.
Damtjern
Et av klatrefeltene som midlene ikke rakk til var Damtjern ved Liertoppen. Derfor tok jeg initiativ til at klatrefeltet ble reboltet på dugnad. Jeg allierte meg med Torkel Røisli, som sto for rekrutteringen av mannskaper til dugnaden fra Oslomiljøet, og jeg sto for rekruttering fra Drammens klatremiljø. Vi reboltet Damtjern over to dager, og presenterte en rapport over kostnader for prosjektet (rapport) kort tid etter. Rapporten og publiseringen av denne ledet til ytterligere diskusjon på Steepstone. DKK og firmaet Trygve Alm finansierte bolter og lim. Kortversjonen er at vi plasserte 136 bolter til en kostnad i underkant av 6000,- Når en limbolt koster i underkant av 20,- så forventer man at det blir plassert en del nye bolter når man har tilgang til midler i størrelsesorden 700 000,- Rapporten fra reboltingsprosjektet til klatreforbundet nevner desverre ikke hvor mange bolter som er plassert, noe som kunne indikert en kostnad pr plasserte bolt, men allikevel bør man ikke være særlig skarp i hoderegning for å forstå at det har vært svært kostbart å få plassert de boltene reboltingsprosjektet har plassert.
Oppsummering
Jeg akter ikke å ta jobben med å telle hvor mange bolter forbundet fikk byttet, men det tragiske oppe i det hele er jo at noe som i utgangspunktet skulle være en skikkelig gladnyhet til alle klatrerne i regionen i steden utviklet seg til en stygg ripe i lakken til klatreforbundet. Jeg skal ikke konkludere med hva som gikk feil, men noen muligheter er at man organiserte prosjektet på feil måte. En annen mulighet er at prosjektet ikke hadde tilstrekkelig kontroll. Men som sagt så avstår jeg fra å konkludere, men oppfordrer Norges klatreforbund til å ta inn over seg det faktum at de klarte å gjøre noe som i utgangspunktet var positivt til noe som ikke etterlot et særlig godt inntrykk. (Klatreforbundets rapport etter at prosjektet var gjennomført).
Det norske klatreforbundet kom med en svært gledelig nyhet i 2004. Da hadde de via en omfattende søknadsprosess fått bevilget inntill 700 000,- i midler til rebolting av klatreklipper i Oslo området. Det som imidlertid kom som et sjokk, og et skår i gleden var at midlene ikke rakk til alle klatrefeltene i distriktet.
Hvor ble midlene av?
Etterhvert begynte folk å lure på hvor midlene var blitt av (se tråd på Steepstone). Det reiste seg etterhvert flere kritiske røster, og klatreforbundet kom seg til slutt i gang med en kampanje for å forsøke å dekke over hvor midlene var forsvunnet. De fikk til og med støtte fra norges eneste klatreblad "Klatring" og deres redaktør på lederplass (Dag Hagen). At de til slutt ble tvunget til å komme med en rapport er selvsagt på sin plass, men rapporten feiler i forhold til å fortelle konkret hva midlene ble brukt til.
Damtjern
Et av klatrefeltene som midlene ikke rakk til var Damtjern ved Liertoppen. Derfor tok jeg initiativ til at klatrefeltet ble reboltet på dugnad. Jeg allierte meg med Torkel Røisli, som sto for rekrutteringen av mannskaper til dugnaden fra Oslomiljøet, og jeg sto for rekruttering fra Drammens klatremiljø. Vi reboltet Damtjern over to dager, og presenterte en rapport over kostnader for prosjektet (rapport) kort tid etter. Rapporten og publiseringen av denne ledet til ytterligere diskusjon på Steepstone. DKK og firmaet Trygve Alm finansierte bolter og lim. Kortversjonen er at vi plasserte 136 bolter til en kostnad i underkant av 6000,- Når en limbolt koster i underkant av 20,- så forventer man at det blir plassert en del nye bolter når man har tilgang til midler i størrelsesorden 700 000,- Rapporten fra reboltingsprosjektet til klatreforbundet nevner desverre ikke hvor mange bolter som er plassert, noe som kunne indikert en kostnad pr plasserte bolt, men allikevel bør man ikke være særlig skarp i hoderegning for å forstå at det har vært svært kostbart å få plassert de boltene reboltingsprosjektet har plassert.
Oppsummering
Jeg akter ikke å ta jobben med å telle hvor mange bolter forbundet fikk byttet, men det tragiske oppe i det hele er jo at noe som i utgangspunktet skulle være en skikkelig gladnyhet til alle klatrerne i regionen i steden utviklet seg til en stygg ripe i lakken til klatreforbundet. Jeg skal ikke konkludere med hva som gikk feil, men noen muligheter er at man organiserte prosjektet på feil måte. En annen mulighet er at prosjektet ikke hadde tilstrekkelig kontroll. Men som sagt så avstår jeg fra å konkludere, men oppfordrer Norges klatreforbund til å ta inn over seg det faktum at de klarte å gjøre noe som i utgangspunktet var positivt til noe som ikke etterlot et særlig godt inntrykk. (Klatreforbundets rapport etter at prosjektet var gjennomført).
Guidebøker
Klatremiljøet er en merkelig liten subkultur. Jeg har tilhørt dette miljøet i en årrekke, og i all hovedsak truffet svært hyggelige mennesker på klatrefelt både rundt omkring i det ganske land, og i utlandet. Via mer eller mindre tilfeldigheter har det seg også slik at jeg har vært med på å gi ut noen guidebøker til forskjellige klatreområder, og det er i forbindelse med dette at jeg har møtt et par av de mer ufine mennesker som rører seg i klatremiljøet.
Rjukan
I forbindelse med utgivelsen av isklatreguiden for Rjukan i Telemark opplevde jeg første tilfelle. En av de lokale klatrerne startet en bevisst kampanje for å hindre at denne utgivelsen så dagens lys. Det var også svært nær ved at han lykkes, og jeg måtte til slutt forsikre meg om at jeg hadde den lokale klatreklubbens samtykke i å gå videre med arbeidet, noe jeg fikk. Det som imidlertid kanskje er noe av det frekkeste er at når guiden ble publisert, og fikk en god mottakelse, er forsøket på å ta æren for at Rjukan har fått såpass økning i besøkstallene på vinterstid. Dette kan man også koble opp mot at vedkommende har en omfattende næringsvirksomhet som profiterer på de økte besøkstallene.
Nissedal
Neste overraskelse fikk jeg av en klatrer i klatremiljøet som ikke bare motarbeidet meg, men som også truet meg med svertekampanjer i klatremiljøet. Dette skjedde i forbindelse med utgivelsen av en nedlastbar guide til klatringen i Nissedal. Jeg ringte vedkommende (som forøvrig er sentralt plassert i det norske klatreforbundet), og spurte om informasjon om en klatrerute han hadde vært med på å etablere. Jeg mente det var naturlig å ha med denne ruten da jeg hadde med ruter på begge sider av denne, og vedkommendes rute var en variant av den ene av disse. Her fikk jeg beskjed om at hvis jeg tok med denne ruten så ville vedkommende gjøre hva han kunne for å sverte mitt navn og rykte i klatremiljøet. Jeg ba om et møte ansikt til ansikt slik at jeg kunne få forklare mine motiver for å gi ut den aktuelle guiden, og hvorfor akkurat hans rute burde være med. Dette endret ingenting, og jeg fikk gjentatt truslene ansikt til ansikt. En liten tilleggsopplysning er at vedkommende planlegger (og har planlagt i noen år) å forsøke å gjøre business på klatreguidebøker. Dette er noe jeg har gjort over en periode nå, men business og business fru Blom, det kaster ikke mye av seg, så det går nok mest på idealisme.
Telemark
I år (2007) har jeg vært medforfatter på en ny guidebokutgivelse, denne gangen for Telemark som fylke, og da hovedsakelig med fokus på sportsklatringen der. Samme person som forsøker å sverte mitt navn har da i all hemmelighet utviklet et klatrefelt i Telemark, og bevisst holdt dette skjult, slik at dette ikke skal komme med i vår klatreguidebok. Dette synes jeg er svært synd, og vedkommende har iallefall mistet perspektivet i forhold til hva som er de beste løsninger både i forhold til klatremiljøet, og det lokale miljøet.
Bakgrunn
Klatreguidebøker, hmm det er ganske sært å holde på med. Hvordan endte jeg opp med det? Helt fra jeg begynte å klatre så har jeg hatt et intenst forhold til klatreguidebøker. En klatreguide er for meg en kilde til drømmer om ruter jeg har lyst til å gjøre, og i så måte har jeg opparbeidet en filosofi for hvilke krav en klatreguide skal tilfredstille. Jeg synes imidlertid at det er varierende kvalitet på det som finnes av guidebøker i dag, og mitt bidrag har vært en kombinasjon av å få gjort informasjon lettere tilgjengelig, og å få presentert denne informasjonen på en mest mulig tiltalende måte. At dette har skaffet meg fiender er bare å beklage, men jeg er imidlertid glad for at jeg også får mye positiv feedback for det arbeidet jeg har gjort. At jeg i tillegg får mange henvendelser fra folk i klatremiljøet som vil at jeg skal lage guide til deres område er ekstra hyggelig.
Rjukan
I forbindelse med utgivelsen av isklatreguiden for Rjukan i Telemark opplevde jeg første tilfelle. En av de lokale klatrerne startet en bevisst kampanje for å hindre at denne utgivelsen så dagens lys. Det var også svært nær ved at han lykkes, og jeg måtte til slutt forsikre meg om at jeg hadde den lokale klatreklubbens samtykke i å gå videre med arbeidet, noe jeg fikk. Det som imidlertid kanskje er noe av det frekkeste er at når guiden ble publisert, og fikk en god mottakelse, er forsøket på å ta æren for at Rjukan har fått såpass økning i besøkstallene på vinterstid. Dette kan man også koble opp mot at vedkommende har en omfattende næringsvirksomhet som profiterer på de økte besøkstallene.
Nissedal
Neste overraskelse fikk jeg av en klatrer i klatremiljøet som ikke bare motarbeidet meg, men som også truet meg med svertekampanjer i klatremiljøet. Dette skjedde i forbindelse med utgivelsen av en nedlastbar guide til klatringen i Nissedal. Jeg ringte vedkommende (som forøvrig er sentralt plassert i det norske klatreforbundet), og spurte om informasjon om en klatrerute han hadde vært med på å etablere. Jeg mente det var naturlig å ha med denne ruten da jeg hadde med ruter på begge sider av denne, og vedkommendes rute var en variant av den ene av disse. Her fikk jeg beskjed om at hvis jeg tok med denne ruten så ville vedkommende gjøre hva han kunne for å sverte mitt navn og rykte i klatremiljøet. Jeg ba om et møte ansikt til ansikt slik at jeg kunne få forklare mine motiver for å gi ut den aktuelle guiden, og hvorfor akkurat hans rute burde være med. Dette endret ingenting, og jeg fikk gjentatt truslene ansikt til ansikt. En liten tilleggsopplysning er at vedkommende planlegger (og har planlagt i noen år) å forsøke å gjøre business på klatreguidebøker. Dette er noe jeg har gjort over en periode nå, men business og business fru Blom, det kaster ikke mye av seg, så det går nok mest på idealisme.
Telemark
I år (2007) har jeg vært medforfatter på en ny guidebokutgivelse, denne gangen for Telemark som fylke, og da hovedsakelig med fokus på sportsklatringen der. Samme person som forsøker å sverte mitt navn har da i all hemmelighet utviklet et klatrefelt i Telemark, og bevisst holdt dette skjult, slik at dette ikke skal komme med i vår klatreguidebok. Dette synes jeg er svært synd, og vedkommende har iallefall mistet perspektivet i forhold til hva som er de beste løsninger både i forhold til klatremiljøet, og det lokale miljøet.
Bakgrunn
Klatreguidebøker, hmm det er ganske sært å holde på med. Hvordan endte jeg opp med det? Helt fra jeg begynte å klatre så har jeg hatt et intenst forhold til klatreguidebøker. En klatreguide er for meg en kilde til drømmer om ruter jeg har lyst til å gjøre, og i så måte har jeg opparbeidet en filosofi for hvilke krav en klatreguide skal tilfredstille. Jeg synes imidlertid at det er varierende kvalitet på det som finnes av guidebøker i dag, og mitt bidrag har vært en kombinasjon av å få gjort informasjon lettere tilgjengelig, og å få presentert denne informasjonen på en mest mulig tiltalende måte. At dette har skaffet meg fiender er bare å beklage, men jeg er imidlertid glad for at jeg også får mye positiv feedback for det arbeidet jeg har gjort. At jeg i tillegg får mange henvendelser fra folk i klatremiljøet som vil at jeg skal lage guide til deres område er ekstra hyggelig.
fredag 16. november 2007
Øyafestivalen
Øyafestivalen i år fikk meg og mine døtres oppmerksomhet fordi Trent Reznor og Nine Inch Nails avla et besøk. De leverte en konsert som ble svært minneverdig, og som lang tids fan var det stort å endelig se dem live.
Foto: Trent as we know him (NIN)
Foto: Trent as we know him (NIN)
Muse i Oslo
Muse spilte i Oslo 23/10, og leverte en svært minneverdig konsert. Tidligere var jeg en svært ivrig konsertgjenger, men etterhvert drøyer det lenger og lenger mellom hver gang. Denne konserten vekket imidlertid appetitten noe voldsomt. Bilder fra konserten kan du se HER.
Noen annmeldelser:
MSN
Puls
Konsertsonen
Og en blogger med videokamera var også der!
Og til slutt en video fra NRK P3tv
Noen annmeldelser:
MSN
Puls
Konsertsonen
Og en blogger med videokamera var også der!
Og til slutt en video fra NRK P3tv
Markedsføring og etikk
For tiden studerer vi begge Visuell kommunikasjon ved Høgskolen i Buskerud. Fagene går ikke bare på det rent visuelle, men handler og i stor grad om markedsføring, og vi har en svært dyktig foreleser.
Markedsføringen som profesjon har kommet langt i forhold til å bygge opp modeller for hvordan man bør posisjonere et produkt i forhold til konkurrenter, og hvordan man kan gjøre god fortjeneste via samarbeid og markedsføring. Bransjen er svært tilpasningsdyktig i forhold til de krav forbrukeren har, og slik sett fyller markedsførerne sin funksjon svært godt. De vet også svært mye om forbrukernes beslutningsprosesser, og hva som skal til for å påvirke disse. Årsaken til at man i dag vet såpass mye er at det har blitt forsket på menneskers atferd; for eksempel hvordan de oppfatter og behandler sanseinntrykk, hvordan de tar avgjørelser og hvordan de kommuniserer. Dette gir en vitenskapelig tilnærming til hvorledes man skal søke å påvirke, og ha innflytelse på de valgene den alminnelige forbruker tar. Ved å ha kunnskap om de mekanismene forbrukeren benytter blir markedsføreren mektig, og bruken av markedsføring i alle mulige media i dag taler vel sitt tydelige språk om at denne kunnskapen benyttes for alt hva den er verdt. Så hva betyr dette for deg som forbruker, og oss som tilegner oss denne kunnskapen? «Kunnskap er makt» er det noen som sa en gang, og selv om reklamebyråene ikke driver mikrokirurgi i folks hoder er det klart at de summene som blir brukt på markedsføring i næringsliv, politikk og i forhold til holdningsskapende arbeid etterlater liten tvil om at denne kunnskapen gir makt.
Problemet
Slik vi ser det er det imidlertid et stort problem med denne kunnskapen, og bruken av denne. Den er verken regulert eller kontrollert på noe som helst vis. Ja, det eksisterer et lovverk, men dette har ingen som helst funksjon så lenge konsekvensene for brudd av lovverket er lik null. For det er nemlig det som er tilfellet i dag. Om man blir stoppet så har man allerede oppnådd det man ønsker sannsynligvis, og det at vi ser gjentatte kampanjer som stoppes år etter år med samme innhold tyder jo på at dette lovverket ikke fungerer. En annen betenkelig side ved faget er mangelen på det som vi velger å kalle etiske betraktninger. Det faget vi i dag lærer kan vi benytte i vårt arbeid for å selge et eller annet produkt som verken behøver å holde hva det lover, eller som vi strengt tatt har behov for. Dette behovet skal vi jo skape og gjøre forbrukeren oppmerksom på. Når vi tar en titt på våre medstudenter er det vanskelig å forestille seg at noen av dem som nyansatt i et reklamebyrå skal protestere på noen av de oppdragene de får, og hvorfor skal de det? De har jo vært så heldige at de har fått jobb i en bransje hvor det er stor rift om arbeidsplassene. Da er det vanskelig å sette seg til motverge i forhold til moralsk eller etisk forkastelige kampanjer. Vi stiller oss derfor kritiske til at vi i dette faget ikke får den, etter vår mening, nødvendige etiske ballasten som man har behov for i slike situasjoner. Og de stakkarene som kanskje da gikk med på å gjøre den tvilsomme kampanjen eller jobben, hvordan skal denne flagge sine etiske kvaler når vedkommende har fått noe fartstid i det firmaet han eller hun jobber i? Har man først akseptert å gjøre en skitten jobb, er veien tilbake mye vanskeligere.
Løsningen
Dette temaet har ikke noen rask og effektiv løsning slik vi ser det. Her må det holdningsskapende arbeid til over tid, for å få bukt med gamle holdninger. Vi ser for oss to grep som sannsynligvis vil gjøre noe med det etiske nivået på markedsføringen. Grep nummer en: Innfør obligatorisk etikkopplæring for alle som studerer markedsføring, fra videregående skole og oppover. Grep nummer to: Vi har et lovverk som ikke fungerer, men hva gjør en nært beslektet yrkesgruppe? PFU (Pressens faglige utvalg) er et utvalg som ser på anmeldte oppslag i pressen, og dømmer disse hvis de mener at et overtramp har funnet sted. Om man blir dømt så tvinges man til å informere sine lesere om at mediet har blitt dømt for overtramp. Dette er selvsagt ikke noen hyggelig sak, og fungerer derfor som en slags vaktbikkje overfor ivrige journalister. Om markedsføringsbransjen hadde kunnet innføre et tilsvarende tiltak så ville man opplevd to ting: Man ville opplevd at reklamen en blir utsatt for ble mer sannferdig, og forbrukeren ville ha fått en større grad av tillitt til markedsføringen, noe som igjen ville ført til en større lønnsomhet for markedsførerne. Hvorfor bransjen isteden bruker milliarder av kroner på å pøse ut reklame av mer eller mindre tvilsom karakter istedenfor å forsøke å organisere seg slik at man kan bli tatt på alvor i større grad er for oss en gåte.
Vår holdning
Vi har imidlertid hatt en gjennomgående diskusjon rundt temaet, og gjort oss opp en mening. Vi har bestemt oss for å si nei til jobber av tvilsom karakter, og har hatt en gjennomgang av hvilke jobber vi synes er tvilsomme. Hvilke disse er ønsker vi ikke å gå inn på her, men vi føler oss sikre på at du som leser dette har vært i befatning av tvilsom markedsføring mer enn en gang. Vi tror at ved å ha denne holdningen så vil vi score poeng på lang sikt, og vi vil kunne ha muligheten til å se oss selv i speilet med en trygg overbevisning om at det vi har gjort kan vi stå inne for. Derfor er også denne artikkelen en hyllest til våre kunder.
Denne artikkelen er medforfattet av Halvor William Sanden, som sammen med denne bloggens opphavsmann står bak foretaket Bohemedesign. Artikkelen er opprinnelig skrevet for å bli benyttet på sidene til Bohemedesign.
Markedsføringen som profesjon har kommet langt i forhold til å bygge opp modeller for hvordan man bør posisjonere et produkt i forhold til konkurrenter, og hvordan man kan gjøre god fortjeneste via samarbeid og markedsføring. Bransjen er svært tilpasningsdyktig i forhold til de krav forbrukeren har, og slik sett fyller markedsførerne sin funksjon svært godt. De vet også svært mye om forbrukernes beslutningsprosesser, og hva som skal til for å påvirke disse. Årsaken til at man i dag vet såpass mye er at det har blitt forsket på menneskers atferd; for eksempel hvordan de oppfatter og behandler sanseinntrykk, hvordan de tar avgjørelser og hvordan de kommuniserer. Dette gir en vitenskapelig tilnærming til hvorledes man skal søke å påvirke, og ha innflytelse på de valgene den alminnelige forbruker tar. Ved å ha kunnskap om de mekanismene forbrukeren benytter blir markedsføreren mektig, og bruken av markedsføring i alle mulige media i dag taler vel sitt tydelige språk om at denne kunnskapen benyttes for alt hva den er verdt. Så hva betyr dette for deg som forbruker, og oss som tilegner oss denne kunnskapen? «Kunnskap er makt» er det noen som sa en gang, og selv om reklamebyråene ikke driver mikrokirurgi i folks hoder er det klart at de summene som blir brukt på markedsføring i næringsliv, politikk og i forhold til holdningsskapende arbeid etterlater liten tvil om at denne kunnskapen gir makt.
Problemet
Slik vi ser det er det imidlertid et stort problem med denne kunnskapen, og bruken av denne. Den er verken regulert eller kontrollert på noe som helst vis. Ja, det eksisterer et lovverk, men dette har ingen som helst funksjon så lenge konsekvensene for brudd av lovverket er lik null. For det er nemlig det som er tilfellet i dag. Om man blir stoppet så har man allerede oppnådd det man ønsker sannsynligvis, og det at vi ser gjentatte kampanjer som stoppes år etter år med samme innhold tyder jo på at dette lovverket ikke fungerer. En annen betenkelig side ved faget er mangelen på det som vi velger å kalle etiske betraktninger. Det faget vi i dag lærer kan vi benytte i vårt arbeid for å selge et eller annet produkt som verken behøver å holde hva det lover, eller som vi strengt tatt har behov for. Dette behovet skal vi jo skape og gjøre forbrukeren oppmerksom på. Når vi tar en titt på våre medstudenter er det vanskelig å forestille seg at noen av dem som nyansatt i et reklamebyrå skal protestere på noen av de oppdragene de får, og hvorfor skal de det? De har jo vært så heldige at de har fått jobb i en bransje hvor det er stor rift om arbeidsplassene. Da er det vanskelig å sette seg til motverge i forhold til moralsk eller etisk forkastelige kampanjer. Vi stiller oss derfor kritiske til at vi i dette faget ikke får den, etter vår mening, nødvendige etiske ballasten som man har behov for i slike situasjoner. Og de stakkarene som kanskje da gikk med på å gjøre den tvilsomme kampanjen eller jobben, hvordan skal denne flagge sine etiske kvaler når vedkommende har fått noe fartstid i det firmaet han eller hun jobber i? Har man først akseptert å gjøre en skitten jobb, er veien tilbake mye vanskeligere.
Løsningen
Dette temaet har ikke noen rask og effektiv løsning slik vi ser det. Her må det holdningsskapende arbeid til over tid, for å få bukt med gamle holdninger. Vi ser for oss to grep som sannsynligvis vil gjøre noe med det etiske nivået på markedsføringen. Grep nummer en: Innfør obligatorisk etikkopplæring for alle som studerer markedsføring, fra videregående skole og oppover. Grep nummer to: Vi har et lovverk som ikke fungerer, men hva gjør en nært beslektet yrkesgruppe? PFU (Pressens faglige utvalg) er et utvalg som ser på anmeldte oppslag i pressen, og dømmer disse hvis de mener at et overtramp har funnet sted. Om man blir dømt så tvinges man til å informere sine lesere om at mediet har blitt dømt for overtramp. Dette er selvsagt ikke noen hyggelig sak, og fungerer derfor som en slags vaktbikkje overfor ivrige journalister. Om markedsføringsbransjen hadde kunnet innføre et tilsvarende tiltak så ville man opplevd to ting: Man ville opplevd at reklamen en blir utsatt for ble mer sannferdig, og forbrukeren ville ha fått en større grad av tillitt til markedsføringen, noe som igjen ville ført til en større lønnsomhet for markedsførerne. Hvorfor bransjen isteden bruker milliarder av kroner på å pøse ut reklame av mer eller mindre tvilsom karakter istedenfor å forsøke å organisere seg slik at man kan bli tatt på alvor i større grad er for oss en gåte.
Vår holdning
Vi har imidlertid hatt en gjennomgående diskusjon rundt temaet, og gjort oss opp en mening. Vi har bestemt oss for å si nei til jobber av tvilsom karakter, og har hatt en gjennomgang av hvilke jobber vi synes er tvilsomme. Hvilke disse er ønsker vi ikke å gå inn på her, men vi føler oss sikre på at du som leser dette har vært i befatning av tvilsom markedsføring mer enn en gang. Vi tror at ved å ha denne holdningen så vil vi score poeng på lang sikt, og vi vil kunne ha muligheten til å se oss selv i speilet med en trygg overbevisning om at det vi har gjort kan vi stå inne for. Derfor er også denne artikkelen en hyllest til våre kunder.
Denne artikkelen er medforfattet av Halvor William Sanden, som sammen med denne bloggens opphavsmann står bak foretaket Bohemedesign. Artikkelen er opprinnelig skrevet for å bli benyttet på sidene til Bohemedesign.
Konsumenter og kreatører
Førstebestigere i likhet med utøvende kunstnere eller andre som skaper noe ut fra ideer etc har det ikke lett. De må være villig til at det som i deres øynes er et mesterverk ikke er noe mer en nok en drittrute for andre, som de mener ikke en gang fortjener å bli klatret.
Roller
Vi har alle forskjellige roller her i samfunnet, og konsumentenes rolle er sterk her i vår del av verden. I dette tilfellet betrakter jeg brorparten av alle klatrere som konsumenter. Ikke nok med at de skal ha ruter å konsumere, men om ikke den valgte ruten holder mål (eller de har en dårlig dag på cragget) så har de pokker meg nerve også til å fornærme rutekreatøren på det groveste, med uttalelser som elendig arbeid, man får lære seg håndverket først og lignende. Dette er i mine øyne sosser, og i svært mange tilfeller er bidraget fra disse til fellesskapet (de som klatrer) heller magert. Fakta er at det å lage en ny klatrerute involverer tid, innsats og penger. Ok, ingen har bedt rutekreatøren om å lage en rute, men hvis ingen hadde laget ruter så hadde det blitt magert å dra ut på klatrefeltet.
Hva med det?
Hva mener jeg med dette innlegget mon tro? Jo, jeg mener at alle klatreruter har en verdi. I noen tilfeller bare for kreatøren selv, men i andre tilfeller så blir jo enkelte ruter klassikere. Hvis man derimot ”hogger hodet” av en kreatør etter at hans eller hennes første bidrag til fellesskapet så har man samtidig investert ganske solid i at vedkommende aldri i verden kommer til å lage en ny klatrerute. Mitt poeng er at man kan ha fortjent masse pepper hvis man har gjort en i andres øyne dårlig jobb, men hvis man skal forvente å bli tatt på alvor så bør man forholde seg til to punkter:
1: Skriv under med ditt fulle navn, eller hold kjeft.
2: Kritikken kan godt være hard, men for guds skyld, vær konstruktiv.
Bakgrunn
Bakgrunnen for dette innlegget er et innlegg på klatrenettstedet Steepstone, som kan leses
HER.
Roller
Vi har alle forskjellige roller her i samfunnet, og konsumentenes rolle er sterk her i vår del av verden. I dette tilfellet betrakter jeg brorparten av alle klatrere som konsumenter. Ikke nok med at de skal ha ruter å konsumere, men om ikke den valgte ruten holder mål (eller de har en dårlig dag på cragget) så har de pokker meg nerve også til å fornærme rutekreatøren på det groveste, med uttalelser som elendig arbeid, man får lære seg håndverket først og lignende. Dette er i mine øyne sosser, og i svært mange tilfeller er bidraget fra disse til fellesskapet (de som klatrer) heller magert. Fakta er at det å lage en ny klatrerute involverer tid, innsats og penger. Ok, ingen har bedt rutekreatøren om å lage en rute, men hvis ingen hadde laget ruter så hadde det blitt magert å dra ut på klatrefeltet.
Hva med det?
Hva mener jeg med dette innlegget mon tro? Jo, jeg mener at alle klatreruter har en verdi. I noen tilfeller bare for kreatøren selv, men i andre tilfeller så blir jo enkelte ruter klassikere. Hvis man derimot ”hogger hodet” av en kreatør etter at hans eller hennes første bidrag til fellesskapet så har man samtidig investert ganske solid i at vedkommende aldri i verden kommer til å lage en ny klatrerute. Mitt poeng er at man kan ha fortjent masse pepper hvis man har gjort en i andres øyne dårlig jobb, men hvis man skal forvente å bli tatt på alvor så bør man forholde seg til to punkter:
1: Skriv under med ditt fulle navn, eller hold kjeft.
2: Kritikken kan godt være hard, men for guds skyld, vær konstruktiv.
Bakgrunn
Bakgrunnen for dette innlegget er et innlegg på klatrenettstedet Steepstone, som kan leses
HER.
Wow
Ikke akkurat tidlig ute, men nå har jeg (endelig?) fått meg en blog. Men hva skal jeg med en blog? Vel, som fenomen har jo dette grepet om seg, men det er ikke grunnen til at jeg har skaffet meg en blog. Jeg tenker imidlertid å bruke denne bloggen som en slags diskusjonplass med meg selv (hvis man skriver noe så bør man iallefall tildels ha tenk igjennom hva man hamrer ned på tastaturet), og hvis noe andre har noe å melde i forhold til hva jeg lirer av meg her så vil jo det være en berikelse. Temaene jeg kommer til å ta opp vil sannsynligvis variere sterkt, men kretse rundt det som opptar meg for øyeblikket.
Hva som interesserer meg, og opptar meg?
Design
Joa, som student i faget Visuell kommunikasjon så er jeg naturlig nok opptatt av design, og forsøker stadig å både forbedre meg som designer, og å forstå det visuelle formspråket. Noen eksperimenter kan du se på mine Hjemmesider, eller jobber vi har gjort Bohemedesign.
Klatring og annen idrett
Jeg har også i en årrekke drevet med klatring, så det opptar meg i noen grad, men det gjør også mange andre idretter, og denne høsten har det blitt endel sykling på vei.
Politikk og samfunn
I tillegg så er jeg en engasjert observatør av det politiske liv her i Norge, men synes at de politikerne vi har i dag er temmelig feige, og litt for enige.
Media
Jeg er også opptatt av medienorge og hvordan det er skrudd sammen, og hvorledes vi som individer lar oss påvirke gjennom hverdagen.
Foto
Jeg er veldig glad i å fotografere, og hvis du som leser dette deler denne interressen så kan du jo sjekke mine Hjemmesider.
Musikk
Til slutt så kommer en annen livslang interesse, nemlig musikk. Nå er jeg ikke sikker på om det kommer noe om musikk her, men det er iallefall et av de viktigere elementene i min kulturelle interessesfære.
Velvel, det var en slags åpningspost, og skal bli artig å se på etterhvert som jeg poster her. Muligens tar bloggen en annen vei enn jeg først har tenkt, men det får vi vente og se på. Jeg ønsker imidlertid feedback på hva jeg poster, men ønsker ikke usaklig drittslenging fra anonyme postere. De kan holde seg for seg selv, for man skal ha sine meningers mot, og forsvare de. anonyme postere vil sikkert fortsette å fylle opp nettet med skrot, men de vil ikke i noe særlig grad bli tatt på alvor før de signerer med sitt eget navn.
Hva som interesserer meg, og opptar meg?
Design
Joa, som student i faget Visuell kommunikasjon så er jeg naturlig nok opptatt av design, og forsøker stadig å både forbedre meg som designer, og å forstå det visuelle formspråket. Noen eksperimenter kan du se på mine Hjemmesider, eller jobber vi har gjort Bohemedesign.
Klatring og annen idrett
Jeg har også i en årrekke drevet med klatring, så det opptar meg i noen grad, men det gjør også mange andre idretter, og denne høsten har det blitt endel sykling på vei.
Politikk og samfunn
I tillegg så er jeg en engasjert observatør av det politiske liv her i Norge, men synes at de politikerne vi har i dag er temmelig feige, og litt for enige.
Media
Jeg er også opptatt av medienorge og hvordan det er skrudd sammen, og hvorledes vi som individer lar oss påvirke gjennom hverdagen.
Foto
Jeg er veldig glad i å fotografere, og hvis du som leser dette deler denne interressen så kan du jo sjekke mine Hjemmesider.
Musikk
Til slutt så kommer en annen livslang interesse, nemlig musikk. Nå er jeg ikke sikker på om det kommer noe om musikk her, men det er iallefall et av de viktigere elementene i min kulturelle interessesfære.
Velvel, det var en slags åpningspost, og skal bli artig å se på etterhvert som jeg poster her. Muligens tar bloggen en annen vei enn jeg først har tenkt, men det får vi vente og se på. Jeg ønsker imidlertid feedback på hva jeg poster, men ønsker ikke usaklig drittslenging fra anonyme postere. De kan holde seg for seg selv, for man skal ha sine meningers mot, og forsvare de. anonyme postere vil sikkert fortsette å fylle opp nettet med skrot, men de vil ikke i noe særlig grad bli tatt på alvor før de signerer med sitt eget navn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)