Mye er sagt om sosiale medier, og dagens leder i Drammens tidende dreier seg også om disse ”nye” medienes evne til å påvirke politiske beslutninger. At politikerne også benytter seg av disse kanalene for kommunikasjon er en ny ting påpekes det. I mine øyne så er dette bare en side av saken. At disse nye mediene har fått slik påvirkningskraft får konsekvenser for informasjon og deling av denne. Hvis vi tar for oss saken om Nedre Eiker by, hvor massiv motstand via Facebook fikk politikerne til å snu seg vekk fra planene om å forvandle noen små kommuner til en samlet by. Motstanden mot dette vedtaket synes i mine øyne å være tuftet på mye følelser og lite fakta. Blant annet var navnet på den nye byen et av hovedankepunktene.
Sett utenfra så virker det som en god ide å slå sammen de små kommunene til å bli et større maktsentrum for å ivareta sin regions interesser i det litt større bildet som ofte blir skissert av politikerne, nemlig ”Buskerudbyen” med aksen Kongsberg – Drammen sentralt. Om Eikerbygdene og Mjøndalen skal unngå å bli offer for en slags deling mellom Kongsberg og Drammen når det gjelder servicetilbud i fremtiden så hadde de garantert stått sterkere om de hadde stått samlet. Slik sett så var det et nederlag for regionen at sammenslåingen falt i fisk. Hvor mange av de som var ivrige på Facebook-aksjonen hadde dette fokuset?
Situasjonen kunne vært annerledes om man hadde vært flinkere til å informere om årsakene til at man ønsket sammenslåing i forkant. For det finnes som tidligere nevnt strategiske fordeler ved å stå samlet med tanke på fremtiden. Kommunesammenslåing har stått på rikspolitikernes agenda i mange år allerede, og at dette vil bli et faktum i fremtiden synes vanskelig å komme i fra.
Sosiale medier har vist sin påvirkningskraft, og det har blitt enklere for den enkelte å bli hørt, og å kunne påvirke i enkeltsaker. Derfor vil dette etter min mening stille stadig høyere krav fra politisk hold til å informere om bakgrunnen for politiske vedtak, slik at man gir ”folkets røst” via sosiale medier et bedre grunnlag for å engasjere seg. Politiske vedtak basert på følelsesmessig engasjement i folkedypet har jeg liten tro er et godt styringsverktøy.
Viser innlegg med etiketten Media. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Media. Vis alle innlegg
fredag 30. april 2010
fredag 5. mars 2010
Tidenes dummeste skihopp
Akkurat nå så vel vel de fleste skjønne akurat hvilket hopp dette dreier seg om. Når dette skrives så har Bjørn Einar Romøren fått straff i form av karantene. Spørsmålet er vel om det er rette mann som bærer denne straffen. Og hvorfor er det egentlig så ille at han hoppet før Sagen?
Hoppnorge hadde forut for det famøse hoppet til Romøren et omdømme blandt folk flest som kvinnefiendtlig gubbevelde med gammeldagse holdninger og null skrupler for å bruke billige hersketeknikker for å holde jentene unna de større hoppbakkene. Torbjørn Yggeseth har klart å etablere dette inntrykket med mange flotte uttalelser i media. Flotte er de i alle fall for de som jobber innen massemedia, vi andre bare rister på hodet og venter på at holdningene han representerte dør ut på sedvanlig darwinstisk vis. Men nå hadde hoppforbundet sjansen til å vise at den tiden var kommet at også de representerte holdninger mer i pakt med den store majoriteten av nores befolkning. Også står de da klar med den muligheten og hva skjer. Jo, de scorer tidenes selvmål. At ingen av de involverte ansvarlige (rennledere etc) innså hva et innebar å sende Romøren ut først er helt ubegripelig, men desverre for hoppforbundet så bygger dette videre på den yggesetske tradisjon. At jeg ikke angriper Romøren her er ikke tilfeldig. Han har et apparat rundt seg som burde ha forstått rekkevidden av hva han skulle gjøre før han hoppet, og forhindret at så skjedde. pr i dagså er det han som fremstår som syndebukk, men etter min mening burde de ansvarlige for avviklingen av prøvehoppingen vært stilt ansvarlig.
Oppdatering:
Endelig tar rennledelsen ansvar. Problemet er bare at dette kommer alt for sent. Dette skulle kommet umiddelbart, og nå står etter min mening rennledelsen delvis ansvarlig for straffen Romøren er ilagt pga sin sendrektighet til å ta dette ansvaret. Min oppfordring: Gå lenger, ta hatten og gå. Finn en annen arena å utøve deres amatørskap på.
Hoppnorge hadde forut for det famøse hoppet til Romøren et omdømme blandt folk flest som kvinnefiendtlig gubbevelde med gammeldagse holdninger og null skrupler for å bruke billige hersketeknikker for å holde jentene unna de større hoppbakkene. Torbjørn Yggeseth har klart å etablere dette inntrykket med mange flotte uttalelser i media. Flotte er de i alle fall for de som jobber innen massemedia, vi andre bare rister på hodet og venter på at holdningene han representerte dør ut på sedvanlig darwinstisk vis. Men nå hadde hoppforbundet sjansen til å vise at den tiden var kommet at også de representerte holdninger mer i pakt med den store majoriteten av nores befolkning. Også står de da klar med den muligheten og hva skjer. Jo, de scorer tidenes selvmål. At ingen av de involverte ansvarlige (rennledere etc) innså hva et innebar å sende Romøren ut først er helt ubegripelig, men desverre for hoppforbundet så bygger dette videre på den yggesetske tradisjon. At jeg ikke angriper Romøren her er ikke tilfeldig. Han har et apparat rundt seg som burde ha forstått rekkevidden av hva han skulle gjøre før han hoppet, og forhindret at så skjedde. pr i dagså er det han som fremstår som syndebukk, men etter min mening burde de ansvarlige for avviklingen av prøvehoppingen vært stilt ansvarlig.
Oppdatering:
Endelig tar rennledelsen ansvar. Problemet er bare at dette kommer alt for sent. Dette skulle kommet umiddelbart, og nå står etter min mening rennledelsen delvis ansvarlig for straffen Romøren er ilagt pga sin sendrektighet til å ta dette ansvaret. Min oppfordring: Gå lenger, ta hatten og gå. Finn en annen arena å utøve deres amatørskap på.
Minifører - nytt konsept fra Norges klatreforbund
Skal vi kalle det: brukergenerert innhold 2.0
tirsdag 18. november 2008
Gaia
Alex Honnold klatret "Gaia" nesten onsight (sett på video tidligere). Gaia er forøvrig en gritstone rute gjort betydelig kjent i filmen "Hard grit" som åpner med at Jean Minh Trinh Trieu tryner, og de aller fleste har svette håndflater etter den starten som muligens er det beste jeg har sett av klatredramaturgi på film. Her er forøvrig snutten med Mr Honnold:
mandag 3. november 2008
Kunst og politikk
I forbindelse med en skoleoppgave skrev jeg en liten tekst som omhandler Kunst og politikk. Jeg valgte å skrive ut fra følgende spørsmål:
Kan kunst påvirke politiske avgjørelser og holdninger i samfunnet?
Politisk kunst som fenomen er ikke noe nytt, men virker det, eller er dette bare en botsøvelse for å legitimere kunstnernes arbeid? Nasjonalmuseets utstilling «Fantastisk politikk», i avdelingen for samtidskunst aktualiserer denne problemstillingen.
Troverdighetsproblemet
Kan egentlig kunsten ha et politisk budskap og påvirke våre holdninger til samfunnet og politikken vi alle er en del av? Mange mener at kunstverdenen har et troverdighetsproblem som samfunnsrefser i vår del av verden. Årsakene til dette er mange, men det er nærliggende å gripe tak i kunsten som et produkt for de som har råd til den, altså de rike og ressurssterke. Et annet problem er at kunsten i mange tilfeller mottar støtte fra det offentlige, og har ikke da kunsten et troverdighetsproblem? Den beste måten å måle om kunsten oppnår sin politiske hensikt er jo å se på reaksjoner og følger forskjellige kunstuttrykk har på vårt samfunn.
Kjente politiske kunstverk
Et eksempel på dette kan være Kjartan Slettemarks Vietnam maleri «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør». Dette var et maleri som i sin tid skapte et stort engasjement, og som står som en milepæl i norsk kunsthistorie. Bildet skapte såpass kontrovers at det ble utsatt for et økseangrep da det sto utstilt utenfor stortinget i 1965. Bildet i seg selv er grusomt hvor det illustrerer et maltraktert barn inne i en munn vi kan forestille oss skriker (se ill). Bildet er relativt enkelt å tolke som et antikrigsbudskap, og kommuniserer krigens lidelser med voldsom effektivitet. I ettertid beskrives bildet som en av faktorene til en endret holdning til Vietnamkrigen i norsk opinion. Rent kunsthistorisk beskrives også bildet som en døråpner i forhold til hva som kan betraktes som kunst. Et annet eksempel er Pablo Picassos «Guernica» som beskriver nazitysklands bombing av byen Gernika. Som en representant for krigens grusomheter har dette bildet ved flere anledninger blitt trukket frem, tilsiktet eller ei. Bildet sto utstilt i Museum of moderen art under Vietnam krigen, hvor området ved bildet ble et tilholdssted for motstandere av krigføringen. En kopi av bildet henger i FN bygningen i New York, og det kraftige anti krigsbudskapet ble såpass sterkt at man under en pressekonferanse med Colin Powell og John Negroponte i 2003 så seg nødt til å dekke til maleriet. Under pressekonferansen ble det argumentert for å gå til krig mot Irak.
Den politiske kunstens utfordringer i dag
Klarer kunstnere å engasjere like kraftig i dag? Svaret er nok dessverre nei, men oppgaven dagens kunstnere har for å klare å provosere fram reaksjoner er nok vanskeligere enn tidligere. Dette kan sees i sammenheng med et relativt magert politisk og samfunnsmessig engasjement i befolkningen (vi må tilbake til 1945 for å finne tilvarende valgdeltakelse som ved stortingsvalget i 2005). En annen utfordring for dagens kunstnere er kampen om oppmerksomheten. Det visuelle støynivået er høyt, og dette gjør det vanskeligere å nå frem med komplekse og problematiske budskap. Samtidskunsten har muligheten til å inneha rollen som en viktig samfunnsrefser i en tid hvor samfunnsengasjementet befinner seg på et historisk lavmål. Det som er kunstnernes store utfordring er kanskje å bli tatt på alvor? Hvis kunstnerne kan klare å bli oppfattet som seriøse og samfunnsengasjerte med et sterkt og viktig budskap så ser fremtiden lys ut med tanke på kunstens evne til å påvirke.
Hva kan fremtiden by på?
Sprengkraften i «Guernica» og «Vietnam bildet» viste sin samtid at politisk kunst kan ha en påvrikningskraft. Dette kan vi lese ut i fra samtidens reaksjoner på kunstverkene, men også at de begge har blitt representanter og ikoner i kampen mot krig og urettferdighet. At «Guernica» ikke kunne henge fremme under den før nevnte pressekonferansen er den sterkeste bekreftelse på at politisk kunst kan ha innflytelse. Disse kunstverkene beviser at kunst kan fungere som politisk virkemiddel, men at dette stiller store krav til kunstnerne og kunstverkene. Kanskje vil kunsten i fremtiden være en av de viktigere meningsytrerne? Historien forteller oss at det er mulig, men at dagens kunstnere har en betydelig utfordring for å nå frem med sitt budskap.
Kan kunst påvirke politiske avgjørelser og holdninger i samfunnet?
Politisk kunst som fenomen er ikke noe nytt, men virker det, eller er dette bare en botsøvelse for å legitimere kunstnernes arbeid? Nasjonalmuseets utstilling «Fantastisk politikk», i avdelingen for samtidskunst aktualiserer denne problemstillingen.
Troverdighetsproblemet
Kan egentlig kunsten ha et politisk budskap og påvirke våre holdninger til samfunnet og politikken vi alle er en del av? Mange mener at kunstverdenen har et troverdighetsproblem som samfunnsrefser i vår del av verden. Årsakene til dette er mange, men det er nærliggende å gripe tak i kunsten som et produkt for de som har råd til den, altså de rike og ressurssterke. Et annet problem er at kunsten i mange tilfeller mottar støtte fra det offentlige, og har ikke da kunsten et troverdighetsproblem? Den beste måten å måle om kunsten oppnår sin politiske hensikt er jo å se på reaksjoner og følger forskjellige kunstuttrykk har på vårt samfunn.
Kjente politiske kunstverk
Et eksempel på dette kan være Kjartan Slettemarks Vietnam maleri «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør». Dette var et maleri som i sin tid skapte et stort engasjement, og som står som en milepæl i norsk kunsthistorie. Bildet skapte såpass kontrovers at det ble utsatt for et økseangrep da det sto utstilt utenfor stortinget i 1965. Bildet i seg selv er grusomt hvor det illustrerer et maltraktert barn inne i en munn vi kan forestille oss skriker (se ill). Bildet er relativt enkelt å tolke som et antikrigsbudskap, og kommuniserer krigens lidelser med voldsom effektivitet. I ettertid beskrives bildet som en av faktorene til en endret holdning til Vietnamkrigen i norsk opinion. Rent kunsthistorisk beskrives også bildet som en døråpner i forhold til hva som kan betraktes som kunst. Et annet eksempel er Pablo Picassos «Guernica» som beskriver nazitysklands bombing av byen Gernika. Som en representant for krigens grusomheter har dette bildet ved flere anledninger blitt trukket frem, tilsiktet eller ei. Bildet sto utstilt i Museum of moderen art under Vietnam krigen, hvor området ved bildet ble et tilholdssted for motstandere av krigføringen. En kopi av bildet henger i FN bygningen i New York, og det kraftige anti krigsbudskapet ble såpass sterkt at man under en pressekonferanse med Colin Powell og John Negroponte i 2003 så seg nødt til å dekke til maleriet. Under pressekonferansen ble det argumentert for å gå til krig mot Irak.
Den politiske kunstens utfordringer i dag
Klarer kunstnere å engasjere like kraftig i dag? Svaret er nok dessverre nei, men oppgaven dagens kunstnere har for å klare å provosere fram reaksjoner er nok vanskeligere enn tidligere. Dette kan sees i sammenheng med et relativt magert politisk og samfunnsmessig engasjement i befolkningen (vi må tilbake til 1945 for å finne tilvarende valgdeltakelse som ved stortingsvalget i 2005). En annen utfordring for dagens kunstnere er kampen om oppmerksomheten. Det visuelle støynivået er høyt, og dette gjør det vanskeligere å nå frem med komplekse og problematiske budskap. Samtidskunsten har muligheten til å inneha rollen som en viktig samfunnsrefser i en tid hvor samfunnsengasjementet befinner seg på et historisk lavmål. Det som er kunstnernes store utfordring er kanskje å bli tatt på alvor? Hvis kunstnerne kan klare å bli oppfattet som seriøse og samfunnsengasjerte med et sterkt og viktig budskap så ser fremtiden lys ut med tanke på kunstens evne til å påvirke.
Hva kan fremtiden by på?
Sprengkraften i «Guernica» og «Vietnam bildet» viste sin samtid at politisk kunst kan ha en påvrikningskraft. Dette kan vi lese ut i fra samtidens reaksjoner på kunstverkene, men også at de begge har blitt representanter og ikoner i kampen mot krig og urettferdighet. At «Guernica» ikke kunne henge fremme under den før nevnte pressekonferansen er den sterkeste bekreftelse på at politisk kunst kan ha innflytelse. Disse kunstverkene beviser at kunst kan fungere som politisk virkemiddel, men at dette stiller store krav til kunstnerne og kunstverkene. Kanskje vil kunsten i fremtiden være en av de viktigere meningsytrerne? Historien forteller oss at det er mulig, men at dagens kunstnere har en betydelig utfordring for å nå frem med sitt budskap.
torsdag 4. september 2008
Debatter og kommentarer på internett
Stadig aktuelt
Nok en gang er debattnivået på internett aktuelt. Denne gangen aktualisert av Strømsgodsets Mattias Andersson, som demonstrerte hva han synes om dette ved å nekte å juble for scoringer, samt nekte å gi intervju etter fotballagets seneste kamp. Han avklarte sin oppførsel ved å sende et brev til lokallavisen. Bakgrunnen for hans oppførsel viser seg å bunne ut i at han føler at lokale medias nettsider (dt.no) har lagt opp til hetsing og uthenging av spillere, og at ikke bare han blir rammet, men at dette også rammer familie og venner. Han tar til orde for at de som har ukvemsord på hjertet heller skal løse billett på Strømsgodsets kamper, og formidle disse ukvemsordene på denne arenaen.
Et poeng
I mine øyne skyter Mattias Andersson litt over mål i sitt åpne brev, men han har også noen svært gode poeng. Jeg har lenge stilt meg kritisk til at ulike medier tillater anonym drittslenging (Bloginnlegg pøbler på nettet og Utfordringer på internett). For det første så mener jeg at de profesjonelle mediene som springer ut fra våre mediehus (VG, Dagbladet, Drammens tidende etc) er i ferd med å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Det hersker liten tvil om at anonym kommentering forflater nivået på debatten, og personangrep og drittslenging blir nærmest regelen snarere enn unntaket. Etter min mening så betyr dette at på sikt vil disse mediene i liten grad skille seg fra øvrige nettmedier, og man står i fare for å tape kampen mot mer spesialiserte nettaviser etc. Pr i dag er det redaksjonelle innholdet det som gjør at man besøker nettstedene til avisene, men når konkurrerende spesialiserte nettaviser kommer på banen med like høy kvalitet og aktualitet så er det fint lite som skiller de etablerte mediene fra de nye nettbaserte mediene. Derfor bør de etablerte mediene gjøre grep som bidrar til å høyne nivået på debatten. Dette vil også gjøre det mer aktuelt for mennesker som pr i dag holder seg langt unna slike debattfora hvor nivået er å kalle motdebattanter for drittsekk og det som verre er. Etter min mening skriker denne arenaen etter et høyere nivå, og dette kan man kun oppnå ved å kreve registrering og identifikasjon. Konsekvensen av dette vil selvsagt føre til at det blir færre innlegg, og færre klikk, men pr i dag er verdien av kommentarfeltene av mer underholdningsmessig karakter.
Hvorfor?
Hvorfor gjør ikke avisene disse grepene? Vel, forklaringen heller mot en slags fri meningsutveksling, ytringsfrihet osv, men herregud, det finnes et uttall av mulgheter på nettet i dag til å ytre seg anonymt i krasse ordelag, det være seg blogger eller nettmedier med en mindre seriøs profil. Nå kan det argumenteres med at anonymitet vil være positivt for å få belyst en sak fra et perspektiv hvor senderen av budskapet ikke ønsker å få offentlighetens lys på seg. Dette er vel og bra, men ved bruk av et alias ved brukerregistrering vil dette by på få problemer. Den eneste man behøver å identifisere seg overfor er avisen/nettstedet, og disse har jo lang tradisjon for kildevern. Den egentlige grunnen til at avisene tillater denne forflatningen er den før nevnte underholdningsverdien. Kommentarfeltet til dt.no bærer til tider preg av at den som skriker høyest får mest oppmerksomhet. Men dette har en bieffekt som avisene lengter etter, nemlig klikket. Jo mer du klikker på dt.no`s sider jo flere klikk blir generert. Dermed blir du også eksponert for reklame i bannerform. Jo flere eksponeringer, jo penere tall kan avisen levere til sine annonsører. Dette er selvsagt kjærkomment for en bransje hvor alle piler peker nedover. Opplagene til avisene blir mindre og mindre, og avisenes nettsteder klarer ikke på samme måte å levere tall som kan hamle opp med tidligere års inntjening. Sett i lys av dette så kan jeg forstå hvorfor mediene lar denne "underholdningen" fortsette.
Langtidseffekten
Hmmm, hvorfor skal mediene slutte å la rabulister få lov til å skrike høyt i kommentarfeltene på avisens nettsider? Etter min mening er langstidseffekten av dette sammenlignbar med en devaluering, eller på godt norsk å tisse på seg en kald vinterdag. Først så blir det varmt, men den langsiktige effekten blir kanskje ikke helt ønskelig. Derfor vil jeg med dette blogginnlegget oppfordre alle våre mediehus som til en viss grad kan kalles seriøse om å innføre brukerregistrering. På denne måten kan folk få ytre seg nogenlunde fritt, men de er nødt til å gi identifikasjon til mediet de ytrer seg i. Noen vil da som undertegnede skrive under med fullt navn, mens andre igjen vil benytte seg av alias. Om det kommer injurierende påstander, uthengig etc så har nettstedene muligheten til å reagere. Langtidseffekten av dette grepet vil føre til at det blir færre klikk, færre innlegg, et høyere saklighetsnivå i debatten og man vil gjøre det mer fristende for mennesker med gode argumenter, men med et lavere støynivå å komme til orde. En annen langtidseffekt vil også være at mediehusene vil fremstå med en høyere grad av seriøsitet. Denne høyere seriøsiteten vil forhåpentligvis igjen lede til flere trofaste lesere, og en mer meningsfull ytringsutveksling. Så dette leder meg til mitt spørsmål: Hvem tør å ta dette grepet? Etter min mening vil dette i det lange løp være et lønnsomt grep.
Nok en gang er debattnivået på internett aktuelt. Denne gangen aktualisert av Strømsgodsets Mattias Andersson, som demonstrerte hva han synes om dette ved å nekte å juble for scoringer, samt nekte å gi intervju etter fotballagets seneste kamp. Han avklarte sin oppførsel ved å sende et brev til lokallavisen. Bakgrunnen for hans oppførsel viser seg å bunne ut i at han føler at lokale medias nettsider (dt.no) har lagt opp til hetsing og uthenging av spillere, og at ikke bare han blir rammet, men at dette også rammer familie og venner. Han tar til orde for at de som har ukvemsord på hjertet heller skal løse billett på Strømsgodsets kamper, og formidle disse ukvemsordene på denne arenaen.
Et poeng
I mine øyne skyter Mattias Andersson litt over mål i sitt åpne brev, men han har også noen svært gode poeng. Jeg har lenge stilt meg kritisk til at ulike medier tillater anonym drittslenging (Bloginnlegg pøbler på nettet og Utfordringer på internett). For det første så mener jeg at de profesjonelle mediene som springer ut fra våre mediehus (VG, Dagbladet, Drammens tidende etc) er i ferd med å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Det hersker liten tvil om at anonym kommentering forflater nivået på debatten, og personangrep og drittslenging blir nærmest regelen snarere enn unntaket. Etter min mening så betyr dette at på sikt vil disse mediene i liten grad skille seg fra øvrige nettmedier, og man står i fare for å tape kampen mot mer spesialiserte nettaviser etc. Pr i dag er det redaksjonelle innholdet det som gjør at man besøker nettstedene til avisene, men når konkurrerende spesialiserte nettaviser kommer på banen med like høy kvalitet og aktualitet så er det fint lite som skiller de etablerte mediene fra de nye nettbaserte mediene. Derfor bør de etablerte mediene gjøre grep som bidrar til å høyne nivået på debatten. Dette vil også gjøre det mer aktuelt for mennesker som pr i dag holder seg langt unna slike debattfora hvor nivået er å kalle motdebattanter for drittsekk og det som verre er. Etter min mening skriker denne arenaen etter et høyere nivå, og dette kan man kun oppnå ved å kreve registrering og identifikasjon. Konsekvensen av dette vil selvsagt føre til at det blir færre innlegg, og færre klikk, men pr i dag er verdien av kommentarfeltene av mer underholdningsmessig karakter.
Hvorfor?
Hvorfor gjør ikke avisene disse grepene? Vel, forklaringen heller mot en slags fri meningsutveksling, ytringsfrihet osv, men herregud, det finnes et uttall av mulgheter på nettet i dag til å ytre seg anonymt i krasse ordelag, det være seg blogger eller nettmedier med en mindre seriøs profil. Nå kan det argumenteres med at anonymitet vil være positivt for å få belyst en sak fra et perspektiv hvor senderen av budskapet ikke ønsker å få offentlighetens lys på seg. Dette er vel og bra, men ved bruk av et alias ved brukerregistrering vil dette by på få problemer. Den eneste man behøver å identifisere seg overfor er avisen/nettstedet, og disse har jo lang tradisjon for kildevern. Den egentlige grunnen til at avisene tillater denne forflatningen er den før nevnte underholdningsverdien. Kommentarfeltet til dt.no bærer til tider preg av at den som skriker høyest får mest oppmerksomhet. Men dette har en bieffekt som avisene lengter etter, nemlig klikket. Jo mer du klikker på dt.no`s sider jo flere klikk blir generert. Dermed blir du også eksponert for reklame i bannerform. Jo flere eksponeringer, jo penere tall kan avisen levere til sine annonsører. Dette er selvsagt kjærkomment for en bransje hvor alle piler peker nedover. Opplagene til avisene blir mindre og mindre, og avisenes nettsteder klarer ikke på samme måte å levere tall som kan hamle opp med tidligere års inntjening. Sett i lys av dette så kan jeg forstå hvorfor mediene lar denne "underholdningen" fortsette.
Langtidseffekten
Hmmm, hvorfor skal mediene slutte å la rabulister få lov til å skrike høyt i kommentarfeltene på avisens nettsider? Etter min mening er langstidseffekten av dette sammenlignbar med en devaluering, eller på godt norsk å tisse på seg en kald vinterdag. Først så blir det varmt, men den langsiktige effekten blir kanskje ikke helt ønskelig. Derfor vil jeg med dette blogginnlegget oppfordre alle våre mediehus som til en viss grad kan kalles seriøse om å innføre brukerregistrering. På denne måten kan folk få ytre seg nogenlunde fritt, men de er nødt til å gi identifikasjon til mediet de ytrer seg i. Noen vil da som undertegnede skrive under med fullt navn, mens andre igjen vil benytte seg av alias. Om det kommer injurierende påstander, uthengig etc så har nettstedene muligheten til å reagere. Langtidseffekten av dette grepet vil føre til at det blir færre klikk, færre innlegg, et høyere saklighetsnivå i debatten og man vil gjøre det mer fristende for mennesker med gode argumenter, men med et lavere støynivå å komme til orde. En annen langtidseffekt vil også være at mediehusene vil fremstå med en høyere grad av seriøsitet. Denne høyere seriøsiteten vil forhåpentligvis igjen lede til flere trofaste lesere, og en mer meningsfull ytringsutveksling. Så dette leder meg til mitt spørsmål: Hvem tør å ta dette grepet? Etter min mening vil dette i det lange løp være et lønnsomt grep.
søndag 10. august 2008
Sponsing og TDF
Etter å ha sett den berømte Alpe d`huez etappen i TDF, samt vært vitne til sponsorsatsningen rundt dette ikke ubetydelige arrangementet så har jeg reflektert litt rundt satsning og virkning. 
Karavanen
I TDF kommer det en sponsorkaravane kjørende ca en time før feltet med sykkelrytterne. Denne karavanen promoterer ulike merkevarer, og deler ut ulike "freebies". Utsikten til å få noe gratis gjør jo også noe med folk, og innsatsen for å grabbe til seg disse goodiesene som blir kastet ut fra bilene til publikum er det lite å utsette på. Det deles ut over 11 millioner freebies i løpet av TDF.
Virkning av satsningen?
Det jeg imidlertid stilte meg som spørsmål, og reflekterte på i etterkant er virkningen av denne satsningen. Vår "fangst" besto av en lett blanding med ulike ting som: t-skjorter, reflekser, "klappehender", dingser til å feste på mobiltelefonen, ballonger etc. Variasjonen i kvaliteten på de ulike dingsene var imidlertid stor, og dette dannet for meg et grunnlag for følgende spørsmål: Har den ulike kvaliteten noe å si på hvor stor effekt promosjonen har? Dette er en teori godt støttet av grunnleggende markedsføringsteori om at denne kvalitetsforskjellen har noe å si for oppfattelsen av de ulike merkevarene. I dette lite vitenskapelige men etter min mening interressante eksperimentet benyttet jeg meg av min kone, som har et "teflonaktig" forhold til merkevarer. Dvs at hun sjelden husker en merkevare. Derfor spekulerte jeg på dette i ca en ukes tid etter at vi hadde sett på den aktuelle etappen, og var blitt utsatt for promosjonen. Så spurte jeg henne hvilke merkevarer som vi hadde fått "goodies" fra? Svaret kom etterhvert noe nølende, og den som hadde satt det største inntrykket var Haribo (sukkertøy). Denne kunne nytes umiddelbart, og dette var antagelig favoritten. Neste merkevare som ble nevnt var Vittel, noe som garantert hadde en sammenheng med varmen den dagen. Fakta er at vi ikke fikk en av vannflaskene som ble delt ut, men ønsket om denne hadde faktisk en effekt. Vi fikk også en t-skjorte fra dagligvarekjeden Champion, og denne ble benyttet da varmen hadde fått oss til å bytte til denne. Det som imidlertid er påfallende er at de gjenstandene som hadde mindre/lavere kvalitet ikke hadde festet seg i bevisstheten hennes.
For meg var situasjonen annerledes, da jeg for det første har en viss interesse for markedføring på både et proffesjonelt og personlig plan. I tillegg er sykkelinteressen min i vesentlig grad større enn min kones, og derfor er kjennskapen og interessegraden min større. Jeg fikk imidlertid den varmeste følelesen for Caisse D`Epargne, som jeg fikk en sykkeltrøye av. Dette var også den gjeveste av alle "Goodies" (etter min mening, og av innsatsen på øvrige tilskuere å dømme). En annen av gjenstandene var Skodas solhatt som var spesielt laget for dagen, med dagens dato, og start og målby påtrykket. Det ga denne hatten en større mening utover gjenstandens egenverdi, da den knyttet en konkret gjenstand til denne dagens opplevelse.
Min konklusjon
I høyst uvitenskapelig, men allikevel etter min mening interessant konklusjon oppsummerer jeg følgende: Kvalitet på giveaway, og nærhet til interessesfære er de viktigste egenskapene ved promosjonen om det er ønskelig at denne skal ha en virkning. Jeg aner ikke honoraret som investeres for å få en plass i den aktuelle karavanen, men at beløpet ikke er ubetydelig aner meg. Når man da først har lagt et slik beløp på bordet så er det etter min mening enda viktigere at promosjonen har en effekt, og at det å gi bort giveaways som har en lav verdi for mottakeren ikke vil ha den ønskede effekten. Derfor er min konklusjon at om man skal sponse på denne måten, så må man gjennomføre denne hele veien med høy kvalitet. Om man ikke gjør dette vil man ha en lavere sannsynlighet for å lykkes i sin promosjon av merkevaren.
TDF dekorasjon i byen Embrun.
Karavanen
I TDF kommer det en sponsorkaravane kjørende ca en time før feltet med sykkelrytterne. Denne karavanen promoterer ulike merkevarer, og deler ut ulike "freebies". Utsikten til å få noe gratis gjør jo også noe med folk, og innsatsen for å grabbe til seg disse goodiesene som blir kastet ut fra bilene til publikum er det lite å utsette på. Det deles ut over 11 millioner freebies i løpet av TDF.
Virkning av satsningen?
Det jeg imidlertid stilte meg som spørsmål, og reflekterte på i etterkant er virkningen av denne satsningen. Vår "fangst" besto av en lett blanding med ulike ting som: t-skjorter, reflekser, "klappehender", dingser til å feste på mobiltelefonen, ballonger etc. Variasjonen i kvaliteten på de ulike dingsene var imidlertid stor, og dette dannet for meg et grunnlag for følgende spørsmål: Har den ulike kvaliteten noe å si på hvor stor effekt promosjonen har? Dette er en teori godt støttet av grunnleggende markedsføringsteori om at denne kvalitetsforskjellen har noe å si for oppfattelsen av de ulike merkevarene. I dette lite vitenskapelige men etter min mening interressante eksperimentet benyttet jeg meg av min kone, som har et "teflonaktig" forhold til merkevarer. Dvs at hun sjelden husker en merkevare. Derfor spekulerte jeg på dette i ca en ukes tid etter at vi hadde sett på den aktuelle etappen, og var blitt utsatt for promosjonen. Så spurte jeg henne hvilke merkevarer som vi hadde fått "goodies" fra? Svaret kom etterhvert noe nølende, og den som hadde satt det største inntrykket var Haribo (sukkertøy). Denne kunne nytes umiddelbart, og dette var antagelig favoritten. Neste merkevare som ble nevnt var Vittel, noe som garantert hadde en sammenheng med varmen den dagen. Fakta er at vi ikke fikk en av vannflaskene som ble delt ut, men ønsket om denne hadde faktisk en effekt. Vi fikk også en t-skjorte fra dagligvarekjeden Champion, og denne ble benyttet da varmen hadde fått oss til å bytte til denne. Det som imidlertid er påfallende er at de gjenstandene som hadde mindre/lavere kvalitet ikke hadde festet seg i bevisstheten hennes.
For meg var situasjonen annerledes, da jeg for det første har en viss interesse for markedføring på både et proffesjonelt og personlig plan. I tillegg er sykkelinteressen min i vesentlig grad større enn min kones, og derfor er kjennskapen og interessegraden min større. Jeg fikk imidlertid den varmeste følelesen for Caisse D`Epargne, som jeg fikk en sykkeltrøye av. Dette var også den gjeveste av alle "Goodies" (etter min mening, og av innsatsen på øvrige tilskuere å dømme). En annen av gjenstandene var Skodas solhatt som var spesielt laget for dagen, med dagens dato, og start og målby påtrykket. Det ga denne hatten en større mening utover gjenstandens egenverdi, da den knyttet en konkret gjenstand til denne dagens opplevelse.
Min konklusjon
I høyst uvitenskapelig, men allikevel etter min mening interessant konklusjon oppsummerer jeg følgende: Kvalitet på giveaway, og nærhet til interessesfære er de viktigste egenskapene ved promosjonen om det er ønskelig at denne skal ha en virkning. Jeg aner ikke honoraret som investeres for å få en plass i den aktuelle karavanen, men at beløpet ikke er ubetydelig aner meg. Når man da først har lagt et slik beløp på bordet så er det etter min mening enda viktigere at promosjonen har en effekt, og at det å gi bort giveaways som har en lav verdi for mottakeren ikke vil ha den ønskede effekten. Derfor er min konklusjon at om man skal sponse på denne måten, så må man gjennomføre denne hele veien med høy kvalitet. Om man ikke gjør dette vil man ha en lavere sannsynlighet for å lykkes i sin promosjon av merkevaren.
TDF dekorasjon i byen Embrun.
mandag 26. mai 2008
Omdømmeprosjektet
I dag (26 mai) lanserer Omdømmeprosjektet for Drammen en ny kampanje. Kampanjen heter Syv fotografer en by, og jeg har vært så heldig å få lov til å være med å bidra til denne kampanjen. Jeg er født og oppvokst i Drammen, og har vært med på å bo i Drammen fra den perioden hvor det ikke har vært ubetinget attraktivt, og frem til i dag hvor jeg er svært stolt av å være drammenser.
Kampanjen inkluderer et bilag i dagens VG, med fotografier fra byen. I tillegg skal det arrangeres utstilling av bildene, og avstemming av årets bilde i Drammen. Du kan ta en titt på bildene i bilaget HER.
I perioden 28/5 - 11/6 foregår det en avstemming om årets bilde fra Drammen. Du kan gå inn på avstemmingen HER.
søndag 27. april 2008
NIN Discipline
Vår alles kjære Trent Reznor rører på seg igjen. Denne gangen har han sluppet en ny single som heter "Discipline", med en kul video.
Sangen kan du forøvrig fritt laste ned fra Nine inch nails offisielle nettsted HER.
Sangen kan du forøvrig fritt laste ned fra Nine inch nails offisielle nettsted HER.
fredag 8. februar 2008
Buzzword
Jeg elsker gode tekniske løsninger, og Adobe har nå kommet med en nydelig liten sak som jeg gjetter på at jeg kommer til å benytte mye i fremtiden, nemlig Buzzword. Ok, dette er ikke nytt, Google var vel først ute med sine Docs & spreadsheets, men Googles løsning hadde ikke samme appell overfor meg som Buzzword har klart å skape.
Vel, hva er nå Buzzword?
Buzzword er egentlig Adobes versjon av Microsoft Offices Word program som de fleste burde kjenne til. Forskjellen er at Buzzword ligger online, slik at du har tilgang til dokumentene dine så lenge du har tilgang til nettet. Programmet byr imidlertid ikke på like mange muligheter som Word mht redigering. Det byr imidlertid på en del andre muligheter ift versjoner, samarbeid og tilgjengelighet. Hvis du f eks oppretter et dokument i Buzzword kan du velge å dele dette på tre nivåer, hhv Co author, Rewiewer og Reader. Dette gir muligheter ift gruppearbeider, prosjekter og f eks korrektur. Om man er Co author har man alle rettigheter til å gjøre endringer eller å kommentere i dokumentet. Om man er rewiewer kan man legge inn kommentarer i dokumentet, og reader er begrenset til kun å lese dokumentet. Det som imidlertid er Buzzwords sterkeste kort etter min mening er brukergrensesnittet som er så enkelt og intuitivt at det etter min mening knapt kan gjøres enklere. Det er her Buzzword etter min mening knuser Googles løsning.
Hva kan du gjøre?
Som nevnt over så er en av styrkene til Buzzword at man kan dele dokumentene på tre nivåer. I tillegg så har Buzzword mulghet for bildeopplasting, bruk av farger, en sterk løsning på å legge inn kommentarer og mulighet for å se på forskjellige versjoner av dokumentet. Det eneste jeg har savnet foreløpig er støtte for norsk språk i stavekontrollen, men det ville vært i drøyeste laget å forlange på en såpass ny applikasjon. Funksjonaliteten er som nevnt over begrenset ift Word, men det som ligger av funksjonalitet er etter min mening nok til å dekke de viktigste behovene man har fra et program av denne typen. I min hverdag benytter jeg meg dessuten av f eks Adobes Indesign når jeg har behov for avansert typografi. Som leseren sikkert skjønner er jeg svært entusiastisk til Buzzword, og kobler man denne entusiasmen til prisen, som jo for øyeblikket er 0,- så scorer applikasjonen full pott i min verden. This is the new BUZZ!
Skjermdump fra Buzzword.
Vel, hva er nå Buzzword?
Buzzword er egentlig Adobes versjon av Microsoft Offices Word program som de fleste burde kjenne til. Forskjellen er at Buzzword ligger online, slik at du har tilgang til dokumentene dine så lenge du har tilgang til nettet. Programmet byr imidlertid ikke på like mange muligheter som Word mht redigering. Det byr imidlertid på en del andre muligheter ift versjoner, samarbeid og tilgjengelighet. Hvis du f eks oppretter et dokument i Buzzword kan du velge å dele dette på tre nivåer, hhv Co author, Rewiewer og Reader. Dette gir muligheter ift gruppearbeider, prosjekter og f eks korrektur. Om man er Co author har man alle rettigheter til å gjøre endringer eller å kommentere i dokumentet. Om man er rewiewer kan man legge inn kommentarer i dokumentet, og reader er begrenset til kun å lese dokumentet. Det som imidlertid er Buzzwords sterkeste kort etter min mening er brukergrensesnittet som er så enkelt og intuitivt at det etter min mening knapt kan gjøres enklere. Det er her Buzzword etter min mening knuser Googles løsning.
Hva kan du gjøre?
Som nevnt over så er en av styrkene til Buzzword at man kan dele dokumentene på tre nivåer. I tillegg så har Buzzword mulghet for bildeopplasting, bruk av farger, en sterk løsning på å legge inn kommentarer og mulighet for å se på forskjellige versjoner av dokumentet. Det eneste jeg har savnet foreløpig er støtte for norsk språk i stavekontrollen, men det ville vært i drøyeste laget å forlange på en såpass ny applikasjon. Funksjonaliteten er som nevnt over begrenset ift Word, men det som ligger av funksjonalitet er etter min mening nok til å dekke de viktigste behovene man har fra et program av denne typen. I min hverdag benytter jeg meg dessuten av f eks Adobes Indesign når jeg har behov for avansert typografi. Som leseren sikkert skjønner er jeg svært entusiastisk til Buzzword, og kobler man denne entusiasmen til prisen, som jo for øyeblikket er 0,- så scorer applikasjonen full pott i min verden. This is the new BUZZ!
Skjermdump fra Buzzword.
søndag 27. januar 2008
Monsen
I dag gikk siste episoden av Nordkalotten 365 på NRK1. jeg har personlig fulgt med på denne serien, og gledet meg stort over å få lov til å ta del i Lars sine opplevelser i mer eller mindre urørt villmark. NRK har nå gjort tilgjengelig den første episoden ved bruk av Bit torrent teknologi, noe som gjør at man kan laste ned episodene uten å knekke NRK`s IT-struktur. Om du også er en av de som har latt deg fascinere, og gjerne vil gjenoppleve noe av øyeblikkene, så ta en titt HER. 
fredag 4. januar 2008
ARG
Hva er det? ARG er et akronym for Alternate reality game, og er en type spill som foregår i virkelighetens verden. Internett spiller en viktig rolle, og jeg ble oppmerksom på fenomenet i forbindelse med utgivelsen av Nine Inch Nails albumet "Year zero". Her la bandets mastermind (Trent Reznor) og medhjelpere ut små ledetråder i form av gjenglemte usb pinner, uthevede bokstaver o lign. på t-shirts etc som ledet fansen til nettsteder. Cluet med disse nettstedene var at de var fra år 2022, tidspunktet som også hele platen (konseptet) kommer fra. Nettstedene tegner ikke noe særlig hyggelig bilde av fremtiden forøvrig, og jeg mener at denne kampanjen kan være begynnelsen på en ny og mer kompleks markedsføring som de nye mediene kan gjøre mulig. Fansen lot ikke vente på seg, og hvis du ønsker en oversikt over hva som er funnet av clues og nettsteder etc så finnes det en egen wiki side over hva som er funnet.
Hvorfor og hvem
I dette intervjuet med Trent Reznor kan du høre litt om lanseringen av albumet, hva som er tanken bak og andre tanker Mr NIN har i forhold til spørsmål som f eks opphavsrett, som jeg har blogget om tidligere. Bak hele opplegget sto et firma som heter 42 entertainement og som har spesialisert seg på denne typen stunts. På deres sider kan du se andre eksempler på kampanjer, markedsføring etc som vanskelig lar seg sidestille med konvensjonell markedsføring eller mediapåvrikning. Som i opphavsrettspørsmålet, så vil fremtiden vise om dette er en metode som vil endre vår mediehverdag eller måte å bli utsatt for markedsføring på. Til slutt en av de morsommere sidene fra fremtiden, nemlig en slags kalkulator/informasjonsside om hvor det kan lønnes seg å bo pga økende vannstand og andre problemer vi er nødt til å forholde oss til i fremtiden. Klikke HER for en smak.
Hvorfor og hvem
I dette intervjuet med Trent Reznor kan du høre litt om lanseringen av albumet, hva som er tanken bak og andre tanker Mr NIN har i forhold til spørsmål som f eks opphavsrett, som jeg har blogget om tidligere. Bak hele opplegget sto et firma som heter 42 entertainement og som har spesialisert seg på denne typen stunts. På deres sider kan du se andre eksempler på kampanjer, markedsføring etc som vanskelig lar seg sidestille med konvensjonell markedsføring eller mediapåvrikning. Som i opphavsrettspørsmålet, så vil fremtiden vise om dette er en metode som vil endre vår mediehverdag eller måte å bli utsatt for markedsføring på. Til slutt en av de morsommere sidene fra fremtiden, nemlig en slags kalkulator/informasjonsside om hvor det kan lønnes seg å bo pga økende vannstand og andre problemer vi er nødt til å forholde oss til i fremtiden. Klikke HER for en smak.
onsdag 12. desember 2007
Pøbler på nettet
På Dagbladet.no kan man i dag lese en artikkel om drittslenging på internett. Denne artikkelen kan sees i sammenheng med mitt tidligere innlegg om internett, og de utfordringene mediet etter min mening har. Det som i mine øyne er prisen man bør betale for å debattere er å fortelle hvem man er. Anonymiteten har etter min mening utspilt sin rolle på to måter:
1: Man tar ikke anonyme innlegg seriøst, og
2: Anonyme postere har vist seg å ha en lei tendens til å være vel drøye med tanke på drittslenging/nivå på debatten.
Disse to punktene har jo selvsagt en viss sammenheng, og jeg er av den klare oppfatning at om man innfører en eller annen form for identifikasjon av den som poster et innlegg så vil nivået på debatten heves betydelig. Debatten vil helt sikkert bli noe innskrenket i størrelse, men det kan jo hende at evt anonyme postere blir nødt til å stille noen kritiske spørsmål til egne holdninger før man poster, og på det grunnlaget kommer til å avstå fra å skrive innlegg. Kanskje dette til og med vil være en form for hjelp til selvhjelp???
Redigering
Redigering som i følge enkelte er løsningen på dette problemet er etter min mening et stort skritt i feil retning. Å ha sine meningers mot, og å være nødt til å kjempe for disse i en offentlighet er jo ikke noe nytt, og jeg er helt klart av den oppfatning at det vil ha en god og oppdragende effekt om man blir nødt til å svare for sine egne meninger. Det er jo i alle fall i mine øyne det fruktbare i en debatt, at man får prøvd sine meningers evne til å holde vann, og evt får nyansert eget syn via debatt og diskusjon.
Erik Newth har forøvrig en fornuftig posting i sin blogg som jeg i grove trekk kan si meg enig i. Les hans innlegg HER.
1: Man tar ikke anonyme innlegg seriøst, og
2: Anonyme postere har vist seg å ha en lei tendens til å være vel drøye med tanke på drittslenging/nivå på debatten.
Disse to punktene har jo selvsagt en viss sammenheng, og jeg er av den klare oppfatning at om man innfører en eller annen form for identifikasjon av den som poster et innlegg så vil nivået på debatten heves betydelig. Debatten vil helt sikkert bli noe innskrenket i størrelse, men det kan jo hende at evt anonyme postere blir nødt til å stille noen kritiske spørsmål til egne holdninger før man poster, og på det grunnlaget kommer til å avstå fra å skrive innlegg. Kanskje dette til og med vil være en form for hjelp til selvhjelp???
Redigering
Redigering som i følge enkelte er løsningen på dette problemet er etter min mening et stort skritt i feil retning. Å ha sine meningers mot, og å være nødt til å kjempe for disse i en offentlighet er jo ikke noe nytt, og jeg er helt klart av den oppfatning at det vil ha en god og oppdragende effekt om man blir nødt til å svare for sine egne meninger. Det er jo i alle fall i mine øyne det fruktbare i en debatt, at man får prøvd sine meningers evne til å holde vann, og evt får nyansert eget syn via debatt og diskusjon.
Erik Newth har forøvrig en fornuftig posting i sin blogg som jeg i grove trekk kan si meg enig i. Les hans innlegg HER.
lørdag 8. desember 2007
Utfordringer på internett
Jeg har tidligere skrevet om utfordringene vedr internett og opphavsrett. En annen side er problemene knyttet til brukergenerert innhold og hvilken kildekritisk sans den jevne internettbruker bør iføre seg.
Brukergenerert innhold
Brukergenerert innhold, som Youtube, Wikipedia og Blogger(som denne) byr på muligheter, men også utfordringer. Mulighetene er åpenbare, men det ligger utfordringer både i forhold til det opphavsrettslige som jeg har skrevet om tidligere, men også i forhold til kildekritikk og holdningsdannelse. Utfordringen består blant annet i det å utøve kildekritikk, og det viktigste spørsmålet man som vanlig internettbruker i dag bør stille seg er: Hvorfor, hvem er avsender og hva er motivet? Hvis du leser denne bloggen så bør du stille deg spørsmålet om hva som kan være mine motiver for å si det jeg sier. Det kan hende at det ikke er lett å få øye på, men man bør stille seg spørsmålet.
Opinionsdannelse
Nå ser jeg ikke akkurat på meg selv som en opinionsdanner, og kommer vel heller sannsynligvis aldri til å bli det i likheten med majoriteten av bloggere på internett. Noen bloggere oppnår imidlertid en slags kult skare som trofast leser deres blogger. De tradisjonelle mediesystemene som vi kjenner dem har erfaring og regler for å forholde seg til en slik makt, men den gjengse blogger som via kunnskap og formidlingsevne får en tilhengerskare får da også en stor makt i forhold til å påvirke. Å håndtere denne makten på en ansvarlig måte er ikke gitt, og man kan nok ofte oppleve at denne makten vil bli misbrukt i fremtiden. Det samme gjelder f eks. glimrende tiltak som Wikipedia. Jeg er selv en trofast bruker av Wikipedia, men det kanskje mange ikke er klar over er at dette er brukergenerert innhold, og opplysningene som finnes kan ha blitt lagt inn med ulike motiver, og ikke nødvendigvis være sannferdige.
Gjenta en løgn mange nok ganger
Man kan også se dette i sammenhengen med at hvis en løgn bare fortelles mange nok ganger så blir det sant. Hva mener jeg med det? Tror du faktisk at man kan se den kinesiske mur fra månen? Det er et tydelig eksempel på at bare en løgn fortelles mange nok ganger så blir det sant, for det er nemlig en allmen oppfatning at man kan se den kinesiske mur fra månen. Fordi det er litt vrient å sjekke, og at det har blitt fortalt tilstrekkelig mange nok ganger så blir det en allmen sannhet. Det er her Wikipedia og lignende kilder med brukergenerert innhjold har sine virkelig store utfordringer, og i mine øyne ser jeg ikke noen klare løsninger på det. Det er imidlertid brukeren som må være på vakt for hva man leser, og sannhetsgehalt samt motivering fra kilden for å publisere det som blir publisert.
God webpraksis
Med bakgrunn i ovenstående så har vi også problemene knyttet til anonymitet på internett. Vi har sett en utvikling på diverse internett forum at diskusjoner kan ta helt av og ende med grov trakkasering og trusler, selvfølgelig anonymt. Min oppfatning er at hvis man skal hevde noe, så bør man også ha baller til å fortelle hvem som mener det. Hvis ikke så bør man holde kjeft, i steden for å fylle opp nettet med unødvendig drittkasting. Mine erfaringer i så måte er også at om man deltar i diskusjoner og står frem med fullt navn får de utsagnene man ytrer en helt annen tyngde enn om man benytter seg av anonymitet. Dette er også bakgrunnen for at denne bloggen har en tydelig avsender, noe jeg kommer til å fortsette med.
Brukergenerert innhold
Brukergenerert innhold, som Youtube, Wikipedia og Blogger(som denne) byr på muligheter, men også utfordringer. Mulighetene er åpenbare, men det ligger utfordringer både i forhold til det opphavsrettslige som jeg har skrevet om tidligere, men også i forhold til kildekritikk og holdningsdannelse. Utfordringen består blant annet i det å utøve kildekritikk, og det viktigste spørsmålet man som vanlig internettbruker i dag bør stille seg er: Hvorfor, hvem er avsender og hva er motivet? Hvis du leser denne bloggen så bør du stille deg spørsmålet om hva som kan være mine motiver for å si det jeg sier. Det kan hende at det ikke er lett å få øye på, men man bør stille seg spørsmålet.
Opinionsdannelse
Nå ser jeg ikke akkurat på meg selv som en opinionsdanner, og kommer vel heller sannsynligvis aldri til å bli det i likheten med majoriteten av bloggere på internett. Noen bloggere oppnår imidlertid en slags kult skare som trofast leser deres blogger. De tradisjonelle mediesystemene som vi kjenner dem har erfaring og regler for å forholde seg til en slik makt, men den gjengse blogger som via kunnskap og formidlingsevne får en tilhengerskare får da også en stor makt i forhold til å påvirke. Å håndtere denne makten på en ansvarlig måte er ikke gitt, og man kan nok ofte oppleve at denne makten vil bli misbrukt i fremtiden. Det samme gjelder f eks. glimrende tiltak som Wikipedia. Jeg er selv en trofast bruker av Wikipedia, men det kanskje mange ikke er klar over er at dette er brukergenerert innhold, og opplysningene som finnes kan ha blitt lagt inn med ulike motiver, og ikke nødvendigvis være sannferdige.
Gjenta en løgn mange nok ganger
Man kan også se dette i sammenhengen med at hvis en løgn bare fortelles mange nok ganger så blir det sant. Hva mener jeg med det? Tror du faktisk at man kan se den kinesiske mur fra månen? Det er et tydelig eksempel på at bare en løgn fortelles mange nok ganger så blir det sant, for det er nemlig en allmen oppfatning at man kan se den kinesiske mur fra månen. Fordi det er litt vrient å sjekke, og at det har blitt fortalt tilstrekkelig mange nok ganger så blir det en allmen sannhet. Det er her Wikipedia og lignende kilder med brukergenerert innhjold har sine virkelig store utfordringer, og i mine øyne ser jeg ikke noen klare løsninger på det. Det er imidlertid brukeren som må være på vakt for hva man leser, og sannhetsgehalt samt motivering fra kilden for å publisere det som blir publisert.
God webpraksis
Med bakgrunn i ovenstående så har vi også problemene knyttet til anonymitet på internett. Vi har sett en utvikling på diverse internett forum at diskusjoner kan ta helt av og ende med grov trakkasering og trusler, selvfølgelig anonymt. Min oppfatning er at hvis man skal hevde noe, så bør man også ha baller til å fortelle hvem som mener det. Hvis ikke så bør man holde kjeft, i steden for å fylle opp nettet med unødvendig drittkasting. Mine erfaringer i så måte er også at om man deltar i diskusjoner og står frem med fullt navn får de utsagnene man ytrer en helt annen tyngde enn om man benytter seg av anonymitet. Dette er også bakgrunnen for at denne bloggen har en tydelig avsender, noe jeg kommer til å fortsette med.
Abonner på:
Innlegg (Atom)