Mye er sagt om sosiale medier, og dagens leder i Drammens tidende dreier seg også om disse ”nye” medienes evne til å påvirke politiske beslutninger. At politikerne også benytter seg av disse kanalene for kommunikasjon er en ny ting påpekes det. I mine øyne så er dette bare en side av saken. At disse nye mediene har fått slik påvirkningskraft får konsekvenser for informasjon og deling av denne. Hvis vi tar for oss saken om Nedre Eiker by, hvor massiv motstand via Facebook fikk politikerne til å snu seg vekk fra planene om å forvandle noen små kommuner til en samlet by. Motstanden mot dette vedtaket synes i mine øyne å være tuftet på mye følelser og lite fakta. Blant annet var navnet på den nye byen et av hovedankepunktene.
Sett utenfra så virker det som en god ide å slå sammen de små kommunene til å bli et større maktsentrum for å ivareta sin regions interesser i det litt større bildet som ofte blir skissert av politikerne, nemlig ”Buskerudbyen” med aksen Kongsberg – Drammen sentralt. Om Eikerbygdene og Mjøndalen skal unngå å bli offer for en slags deling mellom Kongsberg og Drammen når det gjelder servicetilbud i fremtiden så hadde de garantert stått sterkere om de hadde stått samlet. Slik sett så var det et nederlag for regionen at sammenslåingen falt i fisk. Hvor mange av de som var ivrige på Facebook-aksjonen hadde dette fokuset?
Situasjonen kunne vært annerledes om man hadde vært flinkere til å informere om årsakene til at man ønsket sammenslåing i forkant. For det finnes som tidligere nevnt strategiske fordeler ved å stå samlet med tanke på fremtiden. Kommunesammenslåing har stått på rikspolitikernes agenda i mange år allerede, og at dette vil bli et faktum i fremtiden synes vanskelig å komme i fra.
Sosiale medier har vist sin påvirkningskraft, og det har blitt enklere for den enkelte å bli hørt, og å kunne påvirke i enkeltsaker. Derfor vil dette etter min mening stille stadig høyere krav fra politisk hold til å informere om bakgrunnen for politiske vedtak, slik at man gir ”folkets røst” via sosiale medier et bedre grunnlag for å engasjere seg. Politiske vedtak basert på følelsesmessig engasjement i folkedypet har jeg liten tro er et godt styringsverktøy.
Viser innlegg med etiketten Politikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Politikk. Vis alle innlegg
fredag 30. april 2010
mandag 3. november 2008
Kunst og politikk
I forbindelse med en skoleoppgave skrev jeg en liten tekst som omhandler Kunst og politikk. Jeg valgte å skrive ut fra følgende spørsmål:
Kan kunst påvirke politiske avgjørelser og holdninger i samfunnet?
Politisk kunst som fenomen er ikke noe nytt, men virker det, eller er dette bare en botsøvelse for å legitimere kunstnernes arbeid? Nasjonalmuseets utstilling «Fantastisk politikk», i avdelingen for samtidskunst aktualiserer denne problemstillingen.
Troverdighetsproblemet
Kan egentlig kunsten ha et politisk budskap og påvirke våre holdninger til samfunnet og politikken vi alle er en del av? Mange mener at kunstverdenen har et troverdighetsproblem som samfunnsrefser i vår del av verden. Årsakene til dette er mange, men det er nærliggende å gripe tak i kunsten som et produkt for de som har råd til den, altså de rike og ressurssterke. Et annet problem er at kunsten i mange tilfeller mottar støtte fra det offentlige, og har ikke da kunsten et troverdighetsproblem? Den beste måten å måle om kunsten oppnår sin politiske hensikt er jo å se på reaksjoner og følger forskjellige kunstuttrykk har på vårt samfunn.
Kjente politiske kunstverk
Et eksempel på dette kan være Kjartan Slettemarks Vietnam maleri «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør». Dette var et maleri som i sin tid skapte et stort engasjement, og som står som en milepæl i norsk kunsthistorie. Bildet skapte såpass kontrovers at det ble utsatt for et økseangrep da det sto utstilt utenfor stortinget i 1965. Bildet i seg selv er grusomt hvor det illustrerer et maltraktert barn inne i en munn vi kan forestille oss skriker (se ill). Bildet er relativt enkelt å tolke som et antikrigsbudskap, og kommuniserer krigens lidelser med voldsom effektivitet. I ettertid beskrives bildet som en av faktorene til en endret holdning til Vietnamkrigen i norsk opinion. Rent kunsthistorisk beskrives også bildet som en døråpner i forhold til hva som kan betraktes som kunst. Et annet eksempel er Pablo Picassos «Guernica» som beskriver nazitysklands bombing av byen Gernika. Som en representant for krigens grusomheter har dette bildet ved flere anledninger blitt trukket frem, tilsiktet eller ei. Bildet sto utstilt i Museum of moderen art under Vietnam krigen, hvor området ved bildet ble et tilholdssted for motstandere av krigføringen. En kopi av bildet henger i FN bygningen i New York, og det kraftige anti krigsbudskapet ble såpass sterkt at man under en pressekonferanse med Colin Powell og John Negroponte i 2003 så seg nødt til å dekke til maleriet. Under pressekonferansen ble det argumentert for å gå til krig mot Irak.
Den politiske kunstens utfordringer i dag
Klarer kunstnere å engasjere like kraftig i dag? Svaret er nok dessverre nei, men oppgaven dagens kunstnere har for å klare å provosere fram reaksjoner er nok vanskeligere enn tidligere. Dette kan sees i sammenheng med et relativt magert politisk og samfunnsmessig engasjement i befolkningen (vi må tilbake til 1945 for å finne tilvarende valgdeltakelse som ved stortingsvalget i 2005). En annen utfordring for dagens kunstnere er kampen om oppmerksomheten. Det visuelle støynivået er høyt, og dette gjør det vanskeligere å nå frem med komplekse og problematiske budskap. Samtidskunsten har muligheten til å inneha rollen som en viktig samfunnsrefser i en tid hvor samfunnsengasjementet befinner seg på et historisk lavmål. Det som er kunstnernes store utfordring er kanskje å bli tatt på alvor? Hvis kunstnerne kan klare å bli oppfattet som seriøse og samfunnsengasjerte med et sterkt og viktig budskap så ser fremtiden lys ut med tanke på kunstens evne til å påvirke.
Hva kan fremtiden by på?
Sprengkraften i «Guernica» og «Vietnam bildet» viste sin samtid at politisk kunst kan ha en påvrikningskraft. Dette kan vi lese ut i fra samtidens reaksjoner på kunstverkene, men også at de begge har blitt representanter og ikoner i kampen mot krig og urettferdighet. At «Guernica» ikke kunne henge fremme under den før nevnte pressekonferansen er den sterkeste bekreftelse på at politisk kunst kan ha innflytelse. Disse kunstverkene beviser at kunst kan fungere som politisk virkemiddel, men at dette stiller store krav til kunstnerne og kunstverkene. Kanskje vil kunsten i fremtiden være en av de viktigere meningsytrerne? Historien forteller oss at det er mulig, men at dagens kunstnere har en betydelig utfordring for å nå frem med sitt budskap.
Kan kunst påvirke politiske avgjørelser og holdninger i samfunnet?
Politisk kunst som fenomen er ikke noe nytt, men virker det, eller er dette bare en botsøvelse for å legitimere kunstnernes arbeid? Nasjonalmuseets utstilling «Fantastisk politikk», i avdelingen for samtidskunst aktualiserer denne problemstillingen.
Troverdighetsproblemet
Kan egentlig kunsten ha et politisk budskap og påvirke våre holdninger til samfunnet og politikken vi alle er en del av? Mange mener at kunstverdenen har et troverdighetsproblem som samfunnsrefser i vår del av verden. Årsakene til dette er mange, men det er nærliggende å gripe tak i kunsten som et produkt for de som har råd til den, altså de rike og ressurssterke. Et annet problem er at kunsten i mange tilfeller mottar støtte fra det offentlige, og har ikke da kunsten et troverdighetsproblem? Den beste måten å måle om kunsten oppnår sin politiske hensikt er jo å se på reaksjoner og følger forskjellige kunstuttrykk har på vårt samfunn.
Kjente politiske kunstverk
Et eksempel på dette kan være Kjartan Slettemarks Vietnam maleri «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør». Dette var et maleri som i sin tid skapte et stort engasjement, og som står som en milepæl i norsk kunsthistorie. Bildet skapte såpass kontrovers at det ble utsatt for et økseangrep da det sto utstilt utenfor stortinget i 1965. Bildet i seg selv er grusomt hvor det illustrerer et maltraktert barn inne i en munn vi kan forestille oss skriker (se ill). Bildet er relativt enkelt å tolke som et antikrigsbudskap, og kommuniserer krigens lidelser med voldsom effektivitet. I ettertid beskrives bildet som en av faktorene til en endret holdning til Vietnamkrigen i norsk opinion. Rent kunsthistorisk beskrives også bildet som en døråpner i forhold til hva som kan betraktes som kunst. Et annet eksempel er Pablo Picassos «Guernica» som beskriver nazitysklands bombing av byen Gernika. Som en representant for krigens grusomheter har dette bildet ved flere anledninger blitt trukket frem, tilsiktet eller ei. Bildet sto utstilt i Museum of moderen art under Vietnam krigen, hvor området ved bildet ble et tilholdssted for motstandere av krigføringen. En kopi av bildet henger i FN bygningen i New York, og det kraftige anti krigsbudskapet ble såpass sterkt at man under en pressekonferanse med Colin Powell og John Negroponte i 2003 så seg nødt til å dekke til maleriet. Under pressekonferansen ble det argumentert for å gå til krig mot Irak.
Den politiske kunstens utfordringer i dag
Klarer kunstnere å engasjere like kraftig i dag? Svaret er nok dessverre nei, men oppgaven dagens kunstnere har for å klare å provosere fram reaksjoner er nok vanskeligere enn tidligere. Dette kan sees i sammenheng med et relativt magert politisk og samfunnsmessig engasjement i befolkningen (vi må tilbake til 1945 for å finne tilvarende valgdeltakelse som ved stortingsvalget i 2005). En annen utfordring for dagens kunstnere er kampen om oppmerksomheten. Det visuelle støynivået er høyt, og dette gjør det vanskeligere å nå frem med komplekse og problematiske budskap. Samtidskunsten har muligheten til å inneha rollen som en viktig samfunnsrefser i en tid hvor samfunnsengasjementet befinner seg på et historisk lavmål. Det som er kunstnernes store utfordring er kanskje å bli tatt på alvor? Hvis kunstnerne kan klare å bli oppfattet som seriøse og samfunnsengasjerte med et sterkt og viktig budskap så ser fremtiden lys ut med tanke på kunstens evne til å påvirke.
Hva kan fremtiden by på?
Sprengkraften i «Guernica» og «Vietnam bildet» viste sin samtid at politisk kunst kan ha en påvrikningskraft. Dette kan vi lese ut i fra samtidens reaksjoner på kunstverkene, men også at de begge har blitt representanter og ikoner i kampen mot krig og urettferdighet. At «Guernica» ikke kunne henge fremme under den før nevnte pressekonferansen er den sterkeste bekreftelse på at politisk kunst kan ha innflytelse. Disse kunstverkene beviser at kunst kan fungere som politisk virkemiddel, men at dette stiller store krav til kunstnerne og kunstverkene. Kanskje vil kunsten i fremtiden være en av de viktigere meningsytrerne? Historien forteller oss at det er mulig, men at dagens kunstnere har en betydelig utfordring for å nå frem med sitt budskap.
mandag 22. september 2008
Lek med tall
Dagens lille link representerer en lek med tall, og Photoshop som aspirerer til ettertanke...
Klikk HER for å ta en titt.
lørdag 3. mai 2008
Styreverv
Som nevnt i et tidligere innlegg så stilte jeg til valg som studentrepresentant ved styret i Høgskolen i Buskerud. Nå viser det seg at jeg har blitt valgt inn i styret, og dette er et verv jeg ser på med spenning og forventning. Høgskolen er inne i spennende tider, hvor de blandt annet jobber hardt for å få status som universitet. Jeg har blitt valgt inn for en periode på et år, og dette faller da sammen med mitt siste år på studiet Visuell kommunikasjon ved samme skole (se også mine skolesider). Dette året skal i stor grad nyttes til fordypning, og derfor blir det enklere for meg å styre tiden litt selv. Det blir altså en spennende tid fremover.
torsdag 10. april 2008
Avfall
I forbindelse med et gruppearbeid på skolen har vi valgt å ta utgangspunkt i et tidligere blogginnlegg herfra. I desember skrev jeg nemlig en artikkel om et etter min mening forsømt punkt innen miljødebatten, nemlig produkters holdbarhet. De forskjellige bransjers politikk på dette området kan neppe kalles bærekraftig, men denne skoleoppgaven har fått meg til å drive litt research i forhold til temaet for å kunne frembringe noe tallmateriale. I den annledning så vil jeg berømme sidene til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn for å ha en god organisering, og lett tilgang til et massivt materiale. Veldig nyttig for meg nå i skolesammenheng, men dette materialet vil jeg også tippe er av stor interesse for alle som er sånn nogenlunde interessert i f eks. miljø.
Mine funn
Vi kaster stadig mer, og økningen er størst hos husholdningene. Dette håper og tror jeg skyldes det faktum at produsentenes strategi med å bevisst lage produkter med kortere levetid for å øke konsumet. Produsentenes motivasjon for å gjøre dette er selvsagt økt profitt, men også etter min mening et resultat av hard konkurranse. Dette fører i alle fall til en etter min mening skummel utvikling. I 2007 ble det samlet inn hele 31,5 kilo elektrisk og eletronisk avfall pr innbygger i Norge. Det er virkelig et tall som gir grunn til ettertanke.
Hvorfor?
I vår skoleoppgave tar vi til orde for en miljømerking av elektronikkprodukter som skal ha en lengre levetid. Dette vil bety en bedre utnyttelse av naturessursser, mindre energiforbruk i forbindelse med tilvirking, og lavere energiforbruk relatert til avfallshåndtering. I samme oppgave tar vi også til orde for at produsentene skal kunne forlange en høyere margin for dette, for hvis ikke produsentene er motivert så vil dette aldri kunne bli en realitet. Derfor må de også kunne se muligheter i dette tiltaket.
Hvordan?
Hvorfor skal forbrukerne benytte seg av dette tiltaket, og kjøpe miljømerkede produkter fremfor andre? Etter vår skolegruppes mening så tror vi at holdningen hos folk flest (Her faller FRP, og dets velgere utenfor, da de har et annet syn på klimaproblemene, støttet bla av den kjente professoren i sveising Fred Goldberg) er at: Vi er klar over klimaproblematikken, vi er klar for å ta neste skritt: Hva kan JEG gjøre med dette? Vi tror at i den delen av verden vi bor i er merkevarens betydning høy, og derfor vil vi ta til orde for å bygge opp en image rundt denne miljømerkingen som gjør det "in" å ha miljømerking på produktene man benytter, akkurat sånn som at det i dag ikke er særlig kult å røyke f eks.
Vi skal nå gjennomføre denne skoleoppgaven, og resultatet kommer nok til å dukke opp på disse sidene etterhvert.
Mine funn
Vi kaster stadig mer, og økningen er størst hos husholdningene. Dette håper og tror jeg skyldes det faktum at produsentenes strategi med å bevisst lage produkter med kortere levetid for å øke konsumet. Produsentenes motivasjon for å gjøre dette er selvsagt økt profitt, men også etter min mening et resultat av hard konkurranse. Dette fører i alle fall til en etter min mening skummel utvikling. I 2007 ble det samlet inn hele 31,5 kilo elektrisk og eletronisk avfall pr innbygger i Norge. Det er virkelig et tall som gir grunn til ettertanke.
Hvorfor?
I vår skoleoppgave tar vi til orde for en miljømerking av elektronikkprodukter som skal ha en lengre levetid. Dette vil bety en bedre utnyttelse av naturessursser, mindre energiforbruk i forbindelse med tilvirking, og lavere energiforbruk relatert til avfallshåndtering. I samme oppgave tar vi også til orde for at produsentene skal kunne forlange en høyere margin for dette, for hvis ikke produsentene er motivert så vil dette aldri kunne bli en realitet. Derfor må de også kunne se muligheter i dette tiltaket.
Hvordan?
Hvorfor skal forbrukerne benytte seg av dette tiltaket, og kjøpe miljømerkede produkter fremfor andre? Etter vår skolegruppes mening så tror vi at holdningen hos folk flest (Her faller FRP, og dets velgere utenfor, da de har et annet syn på klimaproblemene, støttet bla av den kjente professoren i sveising Fred Goldberg) er at: Vi er klar over klimaproblematikken, vi er klar for å ta neste skritt: Hva kan JEG gjøre med dette? Vi tror at i den delen av verden vi bor i er merkevarens betydning høy, og derfor vil vi ta til orde for å bygge opp en image rundt denne miljømerkingen som gjør det "in" å ha miljømerking på produktene man benytter, akkurat sånn som at det i dag ikke er særlig kult å røyke f eks.
Vi skal nå gjennomføre denne skoleoppgaven, og resultatet kommer nok til å dukke opp på disse sidene etterhvert.
onsdag 12. mars 2008
Om integrering og likestilling
Jeg holdt på å sette kaffen i vrangstrupen i går morges, da jeg tok opp lokalavisen (dt&bb). Der hevdet Nestleder i Drammen invandrerråd, Senol Karagøz, at Norsk kultur var "farlig", og forsøkte i en helt utrolig mannsjåvinistisk ånd å bagatellisere at byens lokale krisesentre er fylt med jenter med samme etniske opphav som han selv. Holdningene får han gjerne beholde, men om man kobler hans holdninger til hans verv så begynner det å bli noe mer tvilsomt.
Nå tviler jeg på at Mr Karagøz ser at han har et problem med holdningene sine, men det er ikke så gærnt at det ikke er godt for noe, for disse holdningene har man hele tiden visst at har eksistert i enkelte av disse miljøene (de eksisterer vel også i enkelte norske miljø også?). Det som er tilfelle nå er at debatten kommer til overflaten, og med det kommer selvfølgelig masse grums med. Innvandrerfiendlige etniske nordmenn dukker selvsagt opp i diverse debattfora, med sine småbrune holdninger. Deres problem er imidlertid at de ikke tør å fronte sine meninger og holdninger offentlig slik som Mr Karagøz. Så i den ammenhengen så scorer i mine øyne Karagøz i forhold til den litt brune FRP-velgeren.
Faren med debatten er jo at allmenheten skal få et unyansert syn på integrering og likestilling, derfor var det befriende å se lokalavisens dekning i dag, hvor en rekke både menn og kvinner fra invandrermiljøet tar avstand fra utsagnene. Det at avisen velger den vinklingen synes jeg er svært prisverdig, og bidrar dermed til den nyanseringen denne debatten trenger. Det er også nettopp det som var faren med gårsdagens avisoppslag, nemlig det at man sitter igjen med det inntrykket at dette er gjengs holdning i invandrermiljøene. Spesielt har dette sammenheng med Karagøz sitt verv i Drammen invandreråd. Han burde etter min mening presisere at hans uttallelser kommer fra ham som privatperson. Om han ikke gjør det bør invandrerrådet vurdere å bytte ham ut snarest, for det er ingen tvil om at hvis ikke disse presiseringene kommer så vil dette ramme i første rekke byens invadrere, og deres invandreråd på en måte jeg tviler på at de ønsker. Den åpningen som ligger der i dag for stigmatisering av invandrere bør fjernes umiddelbart, for å gjenopprette tillit i egne rekker.
Når så er sagt så mener jeg også at hans uttalelser om kvinner med hans etniske opphav har et sterkt behov for støtte i møtet med nork kultur, og likestilling, og det tror jeg også at byens politikere, for ikke å snakke om rikspolitikerne er blitt gjort smertelig oppmerksom på. I så måte så har etter min mening Karagøz scoret tidenes selvmål i debatten om integrering og likestilling. Men det kan kanskje komme av at Karagøz ikke har satt seg tilstrekkelig inn i norsk kultur, og det norske synet på likestilling.
Nå tviler jeg på at Mr Karagøz ser at han har et problem med holdningene sine, men det er ikke så gærnt at det ikke er godt for noe, for disse holdningene har man hele tiden visst at har eksistert i enkelte av disse miljøene (de eksisterer vel også i enkelte norske miljø også?). Det som er tilfelle nå er at debatten kommer til overflaten, og med det kommer selvfølgelig masse grums med. Innvandrerfiendlige etniske nordmenn dukker selvsagt opp i diverse debattfora, med sine småbrune holdninger. Deres problem er imidlertid at de ikke tør å fronte sine meninger og holdninger offentlig slik som Mr Karagøz. Så i den ammenhengen så scorer i mine øyne Karagøz i forhold til den litt brune FRP-velgeren.
Faren med debatten er jo at allmenheten skal få et unyansert syn på integrering og likestilling, derfor var det befriende å se lokalavisens dekning i dag, hvor en rekke både menn og kvinner fra invandrermiljøet tar avstand fra utsagnene. Det at avisen velger den vinklingen synes jeg er svært prisverdig, og bidrar dermed til den nyanseringen denne debatten trenger. Det er også nettopp det som var faren med gårsdagens avisoppslag, nemlig det at man sitter igjen med det inntrykket at dette er gjengs holdning i invandrermiljøene. Spesielt har dette sammenheng med Karagøz sitt verv i Drammen invandreråd. Han burde etter min mening presisere at hans uttallelser kommer fra ham som privatperson. Om han ikke gjør det bør invandrerrådet vurdere å bytte ham ut snarest, for det er ingen tvil om at hvis ikke disse presiseringene kommer så vil dette ramme i første rekke byens invadrere, og deres invandreråd på en måte jeg tviler på at de ønsker. Den åpningen som ligger der i dag for stigmatisering av invandrere bør fjernes umiddelbart, for å gjenopprette tillit i egne rekker.
Når så er sagt så mener jeg også at hans uttalelser om kvinner med hans etniske opphav har et sterkt behov for støtte i møtet med nork kultur, og likestilling, og det tror jeg også at byens politikere, for ikke å snakke om rikspolitikerne er blitt gjort smertelig oppmerksom på. I så måte så har etter min mening Karagøz scoret tidenes selvmål i debatten om integrering og likestilling. Men det kan kanskje komme av at Karagøz ikke har satt seg tilstrekkelig inn i norsk kultur, og det norske synet på likestilling.
tirsdag 29. januar 2008
Om å kaste stein i glasshus
Det er ofte komikk knyttet opp til Fremskrittspartiets representanter både i kommunestyrer og på stortinget. Siste utgave er nå partiets "hemmelige" reisekasse som er avslørt. Det som forsterker komikken er den tidligere partileder (eier) Carl I Hagens nådeløse kritkk av Victor Normanns pengebruk i hans arbeids og administrasjons departement da han var statsråd. Den kritikken får en aldri så sur bismak nå... Hagen må i steden konsentrere seg om at han og kona er politianmeldt. Hmm, et tankekors det der, for partiet er jo så opptatt av lov og orden, og er alltid på banen for å få hardere straffer i rettsnorge. Hvis vi skal følge den linjen så er det mye som kan tyde på at det vil ramme FRP`s representanter hardere enn andre partier.
fredag 21. desember 2007
Miljødebatten, hva har de glemt?
Produkters holdbarhet
Vi har hatt en nobelprisutdeling, og en klimakonferanse på Bali. Vi har hatt regjeringsutspill med 3mrd til regnskogen, og doble nederlag i co2 deponeringssaken. Det som imidlertid har plaget meg lenge både som alminnelig forbruker og også i et miljøperspektiv er den stadig fallende kvaliteten på de produktene jeg som forbruker kjøper. Vi vet at i om vi kjøper en vaskemaskin i dag så er den av betydelig dårligere kvalitet enn den 10 år gamle vi har fra før. Produsentene har jo selvsagt skjønt at det kan være mer penger å tjene på å la oss gå oftere i butikken fordi produktene vi kjøper har gått i stykker, og lønner seg selvsagt ikke å reparere heller. Mobiltelefon produsentene har kjørt denne politikken så langt at forbrukerrådet så seg nødt til å gripe inn og hevdet at mobiltelefonene minst skulle vare 5 år. Dette medførte jo et hylekor av klager fra mobiltelefonprodusentene, med trusler om dyrere telefoner, så ble det stille igjen. Det som bekymrer meg aller minst i dagens velstandsnorge er at prisene skal øke. Jeg hadde tatt vel i mot en generell prisøkning på f eks husholdningsmaskiner med 15-20% under forutsetning at jeg kunne fått produkter med lengre holdbarhet. Hvorfor ville jeg det spør du deg kanskje? Jo det som etter min mening mangler i miljødebatten er en drøfting av produsenters bevisste produksjon av produkter med kort levetid. Det som imidlertid hadde vært interessant å fått belyst er hva dette fører til av økte kostnader for miljøet vårt. Den dagen et slikt regnskap evt hadde foreligget så tipper jeg at mange med meg gladelig hadde betalt litt ekstra for å få produkter som ble tilvirket på en slik måte at de hadde en lengre holdbarhet. Dette handler jo både om et stort forbruk av energi i prosessen med tilvirking, men også store kostnader ift økt transport knyttet til dette. Søppelbergene våre vokser jo heller ikke akkurat saktere for tiden, og en stadig økende mengde avfall krever jo også energi.
Hva kan gjøres med dette?
Vi har i dag en miljømerking som heter svanemerket. Man kunne brukt en tilsvarende merking av produkter som innfridde visse minimumskrav til holdbarhet, slik at vi som forbrukere i alle fall hadde hatt en viss mulighet til å velge produkter som oppfylte visse standarder mht holdbarhet. Dette ville muligens ha virket konkurransevridende, på samme måte som EU`s nye forslag til avgifter på biler vil virke overfor den tyske bilindustrien, men so what? For å være helt ærlig så har jeg såpass tro på produktprodusenter at de klarer å tilpasse seg de krav et regelverk evt stiller, og evt de krav et marked stiller, derfor vil slike påstander om konkurransevridning for meg stå som meningsløse. Så her kommer oppfordringen til produsentene: Gi oss produkter som virker lengre, og bruk det gjerne i markedsføringen deres. Det vil gi dere et miljøalibi, og skape goodwill rundt merkevaren deres. Jeg vet i alle fall at jeg i dag har kvalitet og holdbarhet høyt oppe på viktighetsskalaen når jeg er i innkjøpsprosesser. Jeg er mer enn villig til å bruke noen ekstra kroner hvis produsent eller selger på en troverdig måte får overbevist meg om at produktet som jeg kjøper vil vare lenger.
Vi har hatt en nobelprisutdeling, og en klimakonferanse på Bali. Vi har hatt regjeringsutspill med 3mrd til regnskogen, og doble nederlag i co2 deponeringssaken. Det som imidlertid har plaget meg lenge både som alminnelig forbruker og også i et miljøperspektiv er den stadig fallende kvaliteten på de produktene jeg som forbruker kjøper. Vi vet at i om vi kjøper en vaskemaskin i dag så er den av betydelig dårligere kvalitet enn den 10 år gamle vi har fra før. Produsentene har jo selvsagt skjønt at det kan være mer penger å tjene på å la oss gå oftere i butikken fordi produktene vi kjøper har gått i stykker, og lønner seg selvsagt ikke å reparere heller. Mobiltelefon produsentene har kjørt denne politikken så langt at forbrukerrådet så seg nødt til å gripe inn og hevdet at mobiltelefonene minst skulle vare 5 år. Dette medførte jo et hylekor av klager fra mobiltelefonprodusentene, med trusler om dyrere telefoner, så ble det stille igjen. Det som bekymrer meg aller minst i dagens velstandsnorge er at prisene skal øke. Jeg hadde tatt vel i mot en generell prisøkning på f eks husholdningsmaskiner med 15-20% under forutsetning at jeg kunne fått produkter med lengre holdbarhet. Hvorfor ville jeg det spør du deg kanskje? Jo det som etter min mening mangler i miljødebatten er en drøfting av produsenters bevisste produksjon av produkter med kort levetid. Det som imidlertid hadde vært interessant å fått belyst er hva dette fører til av økte kostnader for miljøet vårt. Den dagen et slikt regnskap evt hadde foreligget så tipper jeg at mange med meg gladelig hadde betalt litt ekstra for å få produkter som ble tilvirket på en slik måte at de hadde en lengre holdbarhet. Dette handler jo både om et stort forbruk av energi i prosessen med tilvirking, men også store kostnader ift økt transport knyttet til dette. Søppelbergene våre vokser jo heller ikke akkurat saktere for tiden, og en stadig økende mengde avfall krever jo også energi.
Hva kan gjøres med dette?
Vi har i dag en miljømerking som heter svanemerket. Man kunne brukt en tilsvarende merking av produkter som innfridde visse minimumskrav til holdbarhet, slik at vi som forbrukere i alle fall hadde hatt en viss mulighet til å velge produkter som oppfylte visse standarder mht holdbarhet. Dette ville muligens ha virket konkurransevridende, på samme måte som EU`s nye forslag til avgifter på biler vil virke overfor den tyske bilindustrien, men so what? For å være helt ærlig så har jeg såpass tro på produktprodusenter at de klarer å tilpasse seg de krav et regelverk evt stiller, og evt de krav et marked stiller, derfor vil slike påstander om konkurransevridning for meg stå som meningsløse. Så her kommer oppfordringen til produsentene: Gi oss produkter som virker lengre, og bruk det gjerne i markedsføringen deres. Det vil gi dere et miljøalibi, og skape goodwill rundt merkevaren deres. Jeg vet i alle fall at jeg i dag har kvalitet og holdbarhet høyt oppe på viktighetsskalaen når jeg er i innkjøpsprosesser. Jeg er mer enn villig til å bruke noen ekstra kroner hvis produsent eller selger på en troverdig måte får overbevist meg om at produktet som jeg kjøper vil vare lenger.
mandag 10. desember 2007
Nobels fredspris
I dag ble den delt ut, og jeg vil bare få lov til å gratulere komiteen med valget, og vinnerne med prisen. Det som gjenstår å er om det kommer til å få en betydning. Timingen i forhold til klimakonferansen på Bali kan man ikke klage på, og resultatet derfra får vi håpe ikke blir for spennende.
Link til Nobel instituttet.
Link til Nobel instituttet.
fredag 7. desember 2007
Politikk og posisjonering
Posteksamenstraume?
Har akkurat hatt en firetimers eksamen i markedsføring (det gikk veldig bra), og i det posteksamenstraumet som oppstår så dukker det opp tanker som har ligget og rumlet underveis i leseprosessen. En av de tingene som har rumlet rundt i tankeverdenen er posisjoneringen (eller mangel på denne) i norsk politikk. Noen tanker om dette følger herved.
Posisjonering
I markedsføringens verden er posisjon et viktig virkemiddel for å få de man skal kommunisere med til å forstå hva din organisasjon står for eller innbærer. I det norske politiske landskap i dag så vil jeg hevde at posisjoneringen er en glemt kunst. Med dette så mener jeg at det i altfor høy grad velges den gylne middelvei. En test på dette kan vi gjennomføre ved å ramse opp partinavn, og så skal vi nevne det første (de representerer) som kommer opp på tungen vår. Hvis alle hadde svart det samme (for hvert enkelt parti) så hadde jeg tatt feil, men jeg har mine mistanker om at dette ikke er tilfelle. I dag er våre sittende politikere så redde for å ofre noe på bekostning av noe annet at de blir sittende å gjøre alt halvhjertet fordi alle skal gjøres til lags. Når jeg tenker meg om så kan det hende at SV vil få et forholdsvis stort antall mennesker som assosierer barnehage med dem etter "Barnehageløftet", men det er vel ikke det som er SV`s posisjon???
Miljø, vår viktigste utfordring?
Nå er det miljøsaken som ligger og lurer i bakgrunnen her, eller det er iallefall litt av min motivasjon for å skrive dette innlegget. Det er en prosess i gang på stortinget for å forsøke å få til et bredt klimapolitisk forlik. Det er her politikerne viser sitt sanne ansikt. Vi har en "Rødgrønn" regjering i dag, og denne fargekombinasjonen skulle vel borge for at miljøsaken får høy prioritet, men dengang ei. Det viser seg at opposisjonen (eks Fremskrittspartiet som fortsatt tviler på at klimaendringene er menneskeskapt) faktisk krever mer ambisiøse planer i dette forliket. Dette kan nok muligens sees på som en effekt av at de sitter i opposisjon, og egentlig kan love bort så mye de vil uten å behøve å stå til ansvar for det. Det er imidlertid svært skuffende at ikke den nåværende regjering ikke er mer ambsisiøse. Joda, det er vel og bra med barnehager, men i min verden så kan ikke dette måle seg med de globale problemene vi står overfor når det gjelder miljøet.
Men hva med posisjonen?
Joda det var koblingen til posisjonering vi skulle inn på her, og her kommer misforholdet til de tre regjeringspartienes (mis) forhold når det gjelder posisjoneringstrategi. Vi har nemlig lært i at i markedsførerens verden så er det svært kortsiktig å love en ting, og ikke holde den. Nå behøver man ikke å være særlig aktiv observatør av politikken for å ha fått med seg at alle de tre rødgrønne partinene mener at klimpolitikk er viktig, iallefall i valgkamptider. Det er nettopp her sviket kommer, og grunnlaget for posisjoneringen forsvinner. Alle de som har stemt på partier gjorde dette med en forvissning at klima skulle være viktig for denne regjeringen. Slik ser det nå ut til at det ikke blir, og det må kunne sies å være svært skuffende. Men enda verre er det at med denne utydelige posisjonen den sittende regjeringen inntar i dette spørsmålet så kan man jo som an skarve velger stille seg spørsmaålet hva man skal stemme på for å få stemt på et parti som virkelig mener alvor i miljøspørsmålet.
Drømmen
Det hadde vært mye enklere for oss velgere om de forskjellige politiske partiene hadde inntatt klarere stillinger til sine hjertesaker, og turt å gjennomføre noe, selv om det gikk på bekostning av noe annet. Tenk om høyre kunne kjørt på med privatisering og skattelette. Senterpartiet kunne jo ha sagt opp EØS-avtalen og kjørt på med massiv subsidiering av det norske landbruket. Tenk om det hadde fantes et politisk parti som turte å si det vi alle sammen innerst inne vet: Vi er nødt til å foreta inngrep som vi som borgere i dette landet må være med å betale prisen for. Det skulle forresten bare mangle at vi ikke skulle være med på å betale prisen, da den viktigste grunne til vår velstand ligger i utvinning av olje og gass som igjen er hovedårsaken til at vi sitter i den miljøklemma vi er i nå. Det er faktisk ikke mer enn rett og rimelig at vi betaler prisen. I steden så ser det ut til at frykten for å innføre upopulære tiltak er så stor at det lammer nærmest alle de politiske partiene.
Opprør?
Nei takk, ikke opprør, men det jeg hadde ønsket meg fra våre politikere hadde vært en tydeligere posisjonering, ikke ja til alt som er bra. Det er for mange på stortinget i dag som er for det meste som er bra, og det går igjen ut over engasjementet til folk flest. Valgdeltakelsen er jo bare på vei nedover, og min påstand er at den nedgangen ikke vil stoppe opp før vi får noen skikkelig markerte standpunkt i viktige saker fra våre politikere.
Har akkurat hatt en firetimers eksamen i markedsføring (det gikk veldig bra), og i det posteksamenstraumet som oppstår så dukker det opp tanker som har ligget og rumlet underveis i leseprosessen. En av de tingene som har rumlet rundt i tankeverdenen er posisjoneringen (eller mangel på denne) i norsk politikk. Noen tanker om dette følger herved.
Posisjonering
I markedsføringens verden er posisjon et viktig virkemiddel for å få de man skal kommunisere med til å forstå hva din organisasjon står for eller innbærer. I det norske politiske landskap i dag så vil jeg hevde at posisjoneringen er en glemt kunst. Med dette så mener jeg at det i altfor høy grad velges den gylne middelvei. En test på dette kan vi gjennomføre ved å ramse opp partinavn, og så skal vi nevne det første (de representerer) som kommer opp på tungen vår. Hvis alle hadde svart det samme (for hvert enkelt parti) så hadde jeg tatt feil, men jeg har mine mistanker om at dette ikke er tilfelle. I dag er våre sittende politikere så redde for å ofre noe på bekostning av noe annet at de blir sittende å gjøre alt halvhjertet fordi alle skal gjøres til lags. Når jeg tenker meg om så kan det hende at SV vil få et forholdsvis stort antall mennesker som assosierer barnehage med dem etter "Barnehageløftet", men det er vel ikke det som er SV`s posisjon???
Miljø, vår viktigste utfordring?
Nå er det miljøsaken som ligger og lurer i bakgrunnen her, eller det er iallefall litt av min motivasjon for å skrive dette innlegget. Det er en prosess i gang på stortinget for å forsøke å få til et bredt klimapolitisk forlik. Det er her politikerne viser sitt sanne ansikt. Vi har en "Rødgrønn" regjering i dag, og denne fargekombinasjonen skulle vel borge for at miljøsaken får høy prioritet, men dengang ei. Det viser seg at opposisjonen (eks Fremskrittspartiet som fortsatt tviler på at klimaendringene er menneskeskapt) faktisk krever mer ambisiøse planer i dette forliket. Dette kan nok muligens sees på som en effekt av at de sitter i opposisjon, og egentlig kan love bort så mye de vil uten å behøve å stå til ansvar for det. Det er imidlertid svært skuffende at ikke den nåværende regjering ikke er mer ambsisiøse. Joda, det er vel og bra med barnehager, men i min verden så kan ikke dette måle seg med de globale problemene vi står overfor når det gjelder miljøet.
Men hva med posisjonen?
Joda det var koblingen til posisjonering vi skulle inn på her, og her kommer misforholdet til de tre regjeringspartienes (mis) forhold når det gjelder posisjoneringstrategi. Vi har nemlig lært i at i markedsførerens verden så er det svært kortsiktig å love en ting, og ikke holde den. Nå behøver man ikke å være særlig aktiv observatør av politikken for å ha fått med seg at alle de tre rødgrønne partinene mener at klimpolitikk er viktig, iallefall i valgkamptider. Det er nettopp her sviket kommer, og grunnlaget for posisjoneringen forsvinner. Alle de som har stemt på partier gjorde dette med en forvissning at klima skulle være viktig for denne regjeringen. Slik ser det nå ut til at det ikke blir, og det må kunne sies å være svært skuffende. Men enda verre er det at med denne utydelige posisjonen den sittende regjeringen inntar i dette spørsmålet så kan man jo som an skarve velger stille seg spørsmaålet hva man skal stemme på for å få stemt på et parti som virkelig mener alvor i miljøspørsmålet.
Drømmen
Det hadde vært mye enklere for oss velgere om de forskjellige politiske partiene hadde inntatt klarere stillinger til sine hjertesaker, og turt å gjennomføre noe, selv om det gikk på bekostning av noe annet. Tenk om høyre kunne kjørt på med privatisering og skattelette. Senterpartiet kunne jo ha sagt opp EØS-avtalen og kjørt på med massiv subsidiering av det norske landbruket. Tenk om det hadde fantes et politisk parti som turte å si det vi alle sammen innerst inne vet: Vi er nødt til å foreta inngrep som vi som borgere i dette landet må være med å betale prisen for. Det skulle forresten bare mangle at vi ikke skulle være med på å betale prisen, da den viktigste grunne til vår velstand ligger i utvinning av olje og gass som igjen er hovedårsaken til at vi sitter i den miljøklemma vi er i nå. Det er faktisk ikke mer enn rett og rimelig at vi betaler prisen. I steden så ser det ut til at frykten for å innføre upopulære tiltak er så stor at det lammer nærmest alle de politiske partiene.
Opprør?
Nei takk, ikke opprør, men det jeg hadde ønsket meg fra våre politikere hadde vært en tydeligere posisjonering, ikke ja til alt som er bra. Det er for mange på stortinget i dag som er for det meste som er bra, og det går igjen ut over engasjementet til folk flest. Valgdeltakelsen er jo bare på vei nedover, og min påstand er at den nedgangen ikke vil stoppe opp før vi får noen skikkelig markerte standpunkt i viktige saker fra våre politikere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)