Rebolting

Rebolting
Det norske klatreforbundet kom med en svært gledelig nyhet i 2004. Da hadde de via en omfattende søknadsprosess fått bevilget inntill 700 000,- i midler til rebolting av klatreklipper i Oslo området. Det som imidlertid kom som et sjokk, og et skår i gleden var at midlene ikke rakk til alle klatrefeltene i distriktet.

Hvor ble midlene av?
Etterhvert begynte folk å lure på hvor midlene var blitt av (se tråd på Steepstone). Det reiste seg etterhvert flere kritiske røster, og klatreforbundet kom seg til slutt i gang med en kampanje for å forsøke å dekke over hvor midlene var forsvunnet. De fikk til og med støtte fra norges eneste klatreblad "Klatring" og deres redaktør på lederplass (Dag Hagen). At de til slutt ble tvunget til å komme med en rapport er selvsagt på sin plass, men rapporten feiler i forhold til å fortelle konkret hva midlene ble brukt til.

Damtjern
Et av klatrefeltene som midlene ikke rakk til var Damtjern ved Liertoppen. Derfor tok jeg initiativ til at klatrefeltet ble reboltet på dugnad. Jeg allierte meg med Torkel Røisli, som sto for rekrutteringen av mannskaper til dugnaden fra Oslomiljøet, og jeg sto for rekruttering fra Drammens klatremiljø. Vi reboltet Damtjern over to dager, og presenterte en rapport over kostnader for prosjektet (rapport) kort tid etter. Rapporten og publiseringen av denne ledet til ytterligere diskusjon på Steepstone. DKK og firmaet Trygve Alm finansierte bolter og lim. Kortversjonen er at vi plasserte 136 bolter til en kostnad i underkant av 6000,- Når en limbolt koster i underkant av 20,- så forventer man at det blir plassert en del nye bolter når man har tilgang til midler i størrelsesorden 700 000,- Rapporten fra reboltingsprosjektet til klatreforbundet nevner desverre ikke hvor mange bolter som er plassert, noe som kunne indikert en kostnad pr plasserte bolt, men allikevel bør man ikke være særlig skarp i hoderegning for å forstå at det har vært svært kostbart å få plassert de boltene reboltingsprosjektet har plassert.

Oppsummering
Jeg akter ikke å ta jobben med å telle hvor mange bolter forbundet fikk byttet, men det tragiske oppe i det hele er jo at noe som i utgangspunktet skulle være en skikkelig gladnyhet til alle klatrerne i regionen i steden utviklet seg til en stygg ripe i lakken til klatreforbundet. Jeg skal ikke konkludere med hva som gikk feil, men noen muligheter er at man organiserte prosjektet på feil måte. En annen mulighet er at prosjektet ikke hadde tilstrekkelig kontroll. Men som sagt så avstår jeg fra å konkludere, men oppfordrer Norges klatreforbund til å ta inn over seg det faktum at de klarte å gjøre noe som i utgangspunktet var positivt til noe som ikke etterlot et særlig godt inntrykk. (Klatreforbundets rapport etter at prosjektet var gjennomført).