Copyright

Vi lever i en uavklart situasjon med hensyn til copyright, men det er artig å se at noen virkelig tør å ta sjanser når det gjelder dette temaet. Radiohead, forøvrig et av mine favorittband gjennom tidene, har valgt å utfordre den tradisjonelle tankegangen med å legge sperrer, eller å jakte på pirater. Nytenkningen består i at du kan selv velge hvor mye du ønsker å betale for deres nyeste album (In Rainbows). Dette appellerer til nedlasterens/brukerens rettferdighetssans, og vedkommendes forståelse for at det faktisk er verdier man laster ned. Samtidig får man et reelt valg, og får temaet opp på dagsordenen, uten å moralisere eller diktere.

Musikkbransjen
Musikkbransjen, med plateselskapene i spissen har jo som kjent valgt en konfrontasjonslinje, men har samtidig ikke noen klar strategi. At den selvsamme bransjen går inn for brukerfiendtlige løsninger hjelper jo heller ikke på situasjonen (se art). Dette blir jo helt tydelig da man ved å ikke finne gode løsninger på fildelingsproblemet har klart det kunststykket å kriminalisere omtrent alle som har tilgang til internett, og en hel generasjon av oppvoksende mennesker. Hvordan mener vi at de skal forholde seg til lover da de fra barnsben får høre at de er lovbrytere? Dette kan på sikt utvikle seg til et større samfunnsproblem en selve opphavsrettsdiskusjonen, så alvoret bør synke inn over myndigheter så vel som aktører i de forskjellige bransjer som er berørt.


Men tilbake til Radiohead: Jeg tror ikke de har den endelige løsningen, men det er så forfriskende at noen iallefall våger å tenke nytt. Vi vet at teknologien vokser i en hastighet som selv de mest interesserte har vanskelig å henge med i svingene på. Derfor må man ha evnen til å forsøke å tenke nytt. Nå er ikke dette en betingelsesløs hyllest til det grepet Radiohead har gått til, for det er flere betenkelige sider ved dette grepet. Radiohead har sannsynligsvis solgt nok album fra før av, slik at de ikke er avhengige av den kontantstrømmen et nytt album genererer. Det som imidlertid kan være svakheten ved deres måte er at dette rammer de små som ennå ikke har slått igjennom.

Hva kan vi risikere?
Det vi som musikkelskere kan risikere hvis vi ser på andre modeller er regelrett sponsing, hvor selskaper som ønsker å profilere seg bruker kulturutrykk som flate for sin profilering (forestill deg Nine Inch Nails med sponsormerker på tøyet som en idrettsutøver!). En annen løsning debattert i Dagbladet er mulighetene for å betale et lite beløp for hver gangs bruk, selv om jeg ikke har særlig troen på det selv. De vi også kan risikere er selvsagt at det kulturelle mangfoldet blir mindre og dårligere. Men dette er jo ikke en ny historie. Erik Newth presenterer også noen interessante tanker i en artikkel i Dagbladet.

En parallell
Vi konsumenter/forbrukere har jo gjentatte ganger ved våre valg vist at vi ikke er i stand til å foreta valg til vårt eget beste. Ta feks. dagligvarebransjen her i norge: Den er kontrollert av noen få men effektive hender. Vi har valgt vekk kjøpmannen på hjørnet til fordel for disse. På den måten har vi valgt vekk valgfriheten til fordel for pris. Det å reise utenlands setter ting i perspektiv, da man i de mer sentrale deler av europa kan finne et større utvalg i en bitteliten sjappe på hjørnet enn man feks finner på Meny, som profilerer seg på nettopp dette med utvalg og valgfrihet.