Politikk og posisjonering

Posteksamenstraume?
Har akkurat hatt en firetimers eksamen i markedsføring (det gikk veldig bra), og i det posteksamenstraumet som oppstår så dukker det opp tanker som har ligget og rumlet underveis i leseprosessen. En av de tingene som har rumlet rundt i tankeverdenen er posisjoneringen (eller mangel på denne) i norsk politikk. Noen tanker om dette følger herved.

Posisjonering
I markedsføringens verden er posisjon et viktig virkemiddel for å få de man skal kommunisere med til å forstå hva din organisasjon står for eller innbærer. I det norske politiske landskap i dag så vil jeg hevde at posisjoneringen er en glemt kunst. Med dette så mener jeg at det i altfor høy grad velges den gylne middelvei. En test på dette kan vi gjennomføre ved å ramse opp partinavn, og så skal vi nevne det første (de representerer) som kommer opp på tungen vår. Hvis alle hadde svart det samme (for hvert enkelt parti) så hadde jeg tatt feil, men jeg har mine mistanker om at dette ikke er tilfelle. I dag er våre sittende politikere så redde for å ofre noe på bekostning av noe annet at de blir sittende å gjøre alt halvhjertet fordi alle skal gjøres til lags. Når jeg tenker meg om så kan det hende at SV vil få et forholdsvis stort antall mennesker som assosierer barnehage med dem etter "Barnehageløftet", men det er vel ikke det som er SV`s posisjon???

Miljø, vår viktigste utfordring?
Nå er det miljøsaken som ligger og lurer i bakgrunnen her, eller det er iallefall litt av min motivasjon for å skrive dette innlegget. Det er en prosess i gang på stortinget for å forsøke å få til et bredt klimapolitisk forlik. Det er her politikerne viser sitt sanne ansikt. Vi har en "Rødgrønn" regjering i dag, og denne fargekombinasjonen skulle vel borge for at miljøsaken får høy prioritet, men dengang ei. Det viser seg at opposisjonen (eks Fremskrittspartiet som fortsatt tviler på at klimaendringene er menneskeskapt) faktisk krever mer ambisiøse planer i dette forliket. Dette kan nok muligens sees på som en effekt av at de sitter i opposisjon, og egentlig kan love bort så mye de vil uten å behøve å stå til ansvar for det. Det er imidlertid svært skuffende at ikke den nåværende regjering ikke er mer ambsisiøse. Joda, det er vel og bra med barnehager, men i min verden så kan ikke dette måle seg med de globale problemene vi står overfor når det gjelder miljøet.

Men hva med posisjonen?
Joda det var koblingen til posisjonering vi skulle inn på her, og her kommer misforholdet til de tre regjeringspartienes (mis) forhold når det gjelder posisjoneringstrategi. Vi har nemlig lært i at i markedsførerens verden så er det svært kortsiktig å love en ting, og ikke holde den. Nå behøver man ikke å være særlig aktiv observatør av politikken for å ha fått med seg at alle de tre rødgrønne partinene mener at klimpolitikk er viktig, iallefall i valgkamptider. Det er nettopp her sviket kommer, og grunnlaget for posisjoneringen forsvinner. Alle de som har stemt på partier gjorde dette med en forvissning at klima skulle være viktig for denne regjeringen. Slik ser det nå ut til at det ikke blir, og det må kunne sies å være svært skuffende. Men enda verre er det at med denne utydelige posisjonen den sittende regjeringen inntar i dette spørsmålet så kan man jo som an skarve velger stille seg spørsmaålet hva man skal stemme på for å få stemt på et parti som virkelig mener alvor i miljøspørsmålet.

Drømmen
Det hadde vært mye enklere for oss velgere om de forskjellige politiske partiene hadde inntatt klarere stillinger til sine hjertesaker, og turt å gjennomføre noe, selv om det gikk på bekostning av noe annet. Tenk om høyre kunne kjørt på med privatisering og skattelette. Senterpartiet kunne jo ha sagt opp EØS-avtalen og kjørt på med massiv subsidiering av det norske landbruket. Tenk om det hadde fantes et politisk parti som turte å si det vi alle sammen innerst inne vet: Vi er nødt til å foreta inngrep som vi som borgere i dette landet må være med å betale prisen for. Det skulle forresten bare mangle at vi ikke skulle være med på å betale prisen, da den viktigste grunne til vår velstand ligger i utvinning av olje og gass som igjen er hovedårsaken til at vi sitter i den miljøklemma vi er i nå. Det er faktisk ikke mer enn rett og rimelig at vi betaler prisen. I steden så ser det ut til at frykten for å innføre upopulære tiltak er så stor at det lammer nærmest alle de politiske partiene.

Opprør?
Nei takk, ikke opprør, men det jeg hadde ønsket meg fra våre politikere hadde vært en tydeligere posisjonering, ikke ja til alt som er bra. Det er for mange på stortinget i dag som er for det meste som er bra, og det går igjen ut over engasjementet til folk flest. Valgdeltakelsen er jo bare på vei nedover, og min påstand er at den nedgangen ikke vil stoppe opp før vi får noen skikkelig markerte standpunkt i viktige saker fra våre politikere.