En sykkelsesong under pari

Sykling har etterhvert begynt å oppta mye av min tid, og jeg synes det er gøy å trene på sykkelen for å holde seg i form, og forsøke å forbedre seg år for år. Denne sesongen har imidlertid vært preget av tilbakeslag. Ambisjonene og treningslysten her det ikke vært noe i veien med, men kanskje det er nettopp dette som har ført til årets virkelig store skuffelse. I helgen som var trillet jeg fra Lillehammer til Oslo i noe som var meningen at skulle være et lagsamarbeid. Dagen var imidlertid ikke min, og med dårlige bein måtte jeg slippe laget mitt etter usle 3 mil. Det betydde noen mil solo til Oslo.

Sesongen med laget har vært preget av en veldig vanskelig overgang fra ski til sykkel. Stinne bein var resultatet av å starte sesongen med fellestrening med laget på alt for høy intensitet. Å reparere dette tok veldig lang tid, og man bygger ikke form når man må sykle så rolig at det eneste som skjer i beina er at blodet pumpes rundt. Rittene jeg ha kjørt i år har vært Enebakk rundt (dårlig resultat), Vestfold rundt (ok resulat, ok signaler fra beina) og Lillehammer - Oslo (hovedmålet, og helt ufattelig dårlig resultat).

Skuffelsen over resultatet var så stor at jeg reiste vekk fra målområdet så fort jeg kunne. Det var så kjipt å være der, spesielt fordi laget mitt hadde kjørt veldig bra, og jeg hadde bidratt med null og niks. Kjip følelse det der. På tross av mine egne personlige erfaringer har det å sykle på lag vært utelukkende positivt, hvor vi som ryttere har fått det veldig enkelt. Støtteapparatet har vært helt enestående, noe som gir innsatsen min en enda dårligere smak i munnen. Vi får skrive dette på erfaringskontoen, svelge stolthet og bitterhet unna.

Velvel, det er fortsatt litt sommer igjen, og den har jeg tenkt å benytte litt bedre. Nå har jeg ingen andre hensyn å ta enn meg selv, og det vil forhåpentligvis kunne gjøre meg i stand til å komme i slag til Birken på sykkel eller løp. Kanskje det blir tid til et seedingritt før birken også? Hvem vet.