Gaia

Alex Honnold klatret "Gaia" nesten onsight (sett på video tidligere). Gaia er forøvrig en gritstone rute gjort betydelig kjent i filmen "Hard grit" som åpner med at Jean Minh Trinh Trieu tryner, og de aller fleste har svette håndflater etter den starten som muligens er det beste jeg har sett av klatredramaturgi på film. Her er forøvrig snutten med Mr Honnold:

Kunst og politikk

I forbindelse med en skoleoppgave skrev jeg en liten tekst som omhandler Kunst og politikk. Jeg valgte å skrive ut fra følgende spørsmål:

Kan kunst påvirke politiske avgjørelser og holdninger i samfunnet?

Politisk kunst som fenomen er ikke noe nytt, men virker det, eller er dette bare en botsøvelse for å legitimere kunstnernes arbeid? Nasjonalmuseets utstilling «Fantastisk politikk», i avdelingen for samtidskunst aktualiserer denne problemstillingen.


Troverdighetsproblemet
Kan egentlig kunsten ha et politisk budskap og påvirke våre holdninger til samfunnet og politikken vi alle er en del av? Mange mener at kunstverdenen har et troverdighetsproblem som samfunnsrefser i vår del av verden. Årsakene til dette er mange, men det er nærliggende å gripe tak i kunsten som et produkt for de som har råd til den, altså de rike og ressurssterke. Et annet problem er at kunsten i mange tilfeller mottar støtte fra det offentlige, og har ikke da kunsten et troverdighetsproblem? Den beste måten å måle om kunsten oppnår sin politiske hensikt er jo å se på reaksjoner og følger forskjellige kunstuttrykk har på vårt samfunn.

Kjente politiske kunstverk
Et eksempel på dette kan være Kjartan Slettemarks Vietnam maleri «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør». Dette var et maleri som i sin tid skapte et stort engasjement, og som står som en milepæl i norsk kunsthistorie. Bildet skapte såpass kontrovers at det ble utsatt for et økseangrep da det sto utstilt utenfor stortinget i 1965. Bildet i seg selv er grusomt hvor det illustrerer et maltraktert barn inne i en munn vi kan forestille oss skriker (se ill). Bildet er relativt enkelt å tolke som et antikrigsbudskap, og kommuniserer krigens lidelser med voldsom effektivitet. I ettertid beskrives bildet som en av faktorene til en endret holdning til Vietnamkrigen i norsk opinion. Rent kunsthistorisk beskrives også bildet som en døråpner i forhold til hva som kan betraktes som kunst. Et annet eksempel er Pablo Picassos «Guernica» som beskriver nazitysklands bombing av byen Gernika. Som en representant for krigens grusomheter har dette bildet ved flere anledninger blitt trukket frem, tilsiktet eller ei. Bildet sto utstilt i Museum of moderen art under Vietnam krigen, hvor området ved bildet ble et tilholdssted for motstandere av krigføringen. En kopi av bildet henger i FN bygningen i New York, og det kraftige anti krigsbudskapet ble såpass sterkt at man under en pressekonferanse med Colin Powell og John Negroponte i 2003 så seg nødt til å dekke til maleriet. Under pressekonferansen ble det argumentert for å gå til krig mot Irak.

Den politiske kunstens utfordringer i dag
Klarer kunstnere å engasjere like kraftig i dag? Svaret er nok dessverre nei, men oppgaven dagens kunstnere har for å klare å provosere fram reaksjoner er nok vanskeligere enn tidligere. Dette kan sees i sammenheng med et relativt magert politisk og samfunnsmessig engasjement i befolkningen (vi må tilbake til 1945 for å finne tilvarende valgdeltakelse som ved stortingsvalget i 2005). En annen utfordring for dagens kunstnere er kampen om oppmerksomheten. Det visuelle støynivået er høyt, og dette gjør det vanskeligere å nå frem med komplekse og problematiske budskap. Samtidskunsten har muligheten til å inneha rollen som en viktig samfunnsrefser i en tid hvor samfunnsengasjementet befinner seg på et historisk lavmål. Det som er kunstnernes store utfordring er kanskje å bli tatt på alvor? Hvis kunstnerne kan klare å bli oppfattet som seriøse og samfunnsengasjerte med et sterkt og viktig budskap så ser fremtiden lys ut med tanke på kunstens evne til å påvirke.

Hva kan fremtiden by på?
Sprengkraften i «Guernica» og «Vietnam bildet» viste sin samtid at politisk kunst kan ha en påvrikningskraft. Dette kan vi lese ut i fra samtidens reaksjoner på kunstverkene, men også at de begge har blitt representanter og ikoner i kampen mot krig og urettferdighet. At «Guernica» ikke kunne henge fremme under den før nevnte pressekonferansen er den sterkeste bekreftelse på at politisk kunst kan ha innflytelse. Disse kunstverkene beviser at kunst kan fungere som politisk virkemiddel, men at dette stiller store krav til kunstnerne og kunstverkene. Kanskje vil kunsten i fremtiden være en av de viktigere meningsytrerne? Historien forteller oss at det er mulig, men at dagens kunstnere har en betydelig utfordring for å nå frem med sitt budskap.

En sykkelsesong er over

Ja da har snøen lagt seg, og i dag fikk syklene våre litt pleie før de ble flyttet til loftet for lagring. Da kan det jo også være passende å se tilbake på sesongen slik den ble.

Det er rett i overkant av et år siden vi kjøpte veisyklene våre, og forrige vinter så meldte jeg meg på sykkelrittet Lillehammer-Oslo. Det gikk forsåvidt greit det, men det var liksom når sommeren kom for fullt og Paasche og Kaggestad satte i gang å kommentere Tour de France at de beste opplevelsene skulle komme. Turen til de franske alpene ble absolutt minneverdig. Dette har resultert i at vi går vinteren i møte med en knallsterk motivasjon for å gjøre neste sesong enda mer minnerik.

Apropos minner: I sykkelvesken til Marianne fant vi en gammel kvittering etter to Cola og to smørbrød på Col du Lautaret, som vi fortærte før vi satte utfor tilbake til Briancon. Da hadde jeg vært oppe på min første stigning kategorisert HC.

Velvel, summa summarum så stoppet computeren på 5581km, noe jeg absolutt synes er en akseptabel avstand. Til sammenligning er Oslo-Nordkapp 2104km, så det har blitt Norge opp, og ned igjen + renter i kjørelengde. Neste sesong er nye sykler på plass, og ambisjonene er selvfølgelig tilstede. Det blir iallefall en tur fra Lillehammer til Oslo, og om jeg ikke tar helt feil så blir det nok noen fjell også.

Flash trøbbel i Internet explorer 7

Jeg må si at de store programvaregigantene klarer å skaffe oss forbrukere masser av problemer. Jeg har i den senere tiden hatt trøbbel med å spille av Flash innhold i IE7. I dag fant jeg imidlertid en løsning på dette problemet:

• Last ned og lagre Flash Player standalone installer for Internet Explorer
• Høyreklikk på installasjonsfilen, og kjør denne som administrator (lukk IE først).

Dette fikset iallefall problemet for meg, og håper det vil hjelpe deg som leser dette også. Takk til Laurent Duveau Som postet denne løsningen slik at jeg fant den.

Microsoft utfordrer

Microsoft forsøker å utfordre en annen stor programvaregigant, nemlig Adobe. Adobe har for øyeblikket en soleklar dominans i markedet for designverktøy med programvare som Flash, Photoshop, Illustrator og Indesign. Adobe har lenge skjønt at studenter er lønnsomt å satse på, og har derfor tilbudt egne studentlisenser på sin programvare til sterkt reduserte priser. For å komme på banen med sine versjoner av designprogramvare går nå Microsoft enda lengre, de kommer nemlig til å gi den bort. Om dette er en vellykket strategi gjenstår å se, men samtidig som Microsoft går til dette grepet lanserer Adobe sin nye CS4 programvarepakke. Hva fremtiden vil bringe er det alltid vanskelig å si noe om, men at Microsoft har en utfordring hersker det liten tvil om. Uansett så kan det se ut som om studentene er de som i første rekke vil nyte godt av denne konkurransen, og det er jo ikke en dårlig ting.

Forøvrig så er Microsoft svært aggressive i forhold til å få brukere til å innstallere "Silverlight", som er deres svar på Adobes Flash teknologi (se skjermdump under)

Lek med tall

Dagens lille link representerer en lek med tall, og Photoshop som aspirerer til ettertanke...

Klikk HER for å ta en titt.

Metallica

Metallica, Death magnetic.
Oi, ser man det! I dag slapp Metallica sitt nyeste album "Death magnetic". Etter min mening har de gutta blitt temmelig gamle, og det har etter min mening de siste albumene deres også bært preg av. Derfor var det ikke særlig nyskjerrighet fra min side knyttet til denne utgivelsen. Et unntak var den ikke helt ubetydelige detaljen at de denne gangen skulle benytte seg av selveste Rick Rubin som produsent.

Vel, jeg har ikke lovt å spise hatten min, men her må jeg krype til korset: Disse gutta kan fortsatt sparke rompe, eller KICK ASS på godt nynorsk. Gåtta banen å dette drar i gang. Hetfield & co tar ikke en eneste fange, her er det trøkk fra start til mål. Man kan bare spekulere på hva som er årsaken til denne forvandlingen fra å ha vært et halvdøllt "has been" metal band til å komme tilbake for å kreve tilbake metalltronen sin igjen. Jeg mistenker at den godeste Hr. Rubin har hatt sitt å si, men gutta sjøl må vel også ha sett hvor de var kommet. Dette er et skritt tilbake til det de gjør aller best, nemlig å være aggresive og fandeivoldske. Denne gangen med et noe mer raffinert utrykk (alder + Rubin?). Uansett en skikkelig gladdag for de som savnet det gode gamle trøkket.

Vive Metallica

...Og ja, Metallica kan friskmeldes.

Høydeskrekk? El camino del rey

Debatter og kommentarer på internett

Stadig aktuelt
Nok en gang er debattnivået på internett aktuelt. Denne gangen aktualisert av Strømsgodsets Mattias Andersson, som demonstrerte hva han synes om dette ved å nekte å juble for scoringer, samt nekte å gi intervju etter fotballagets seneste kamp. Han avklarte sin oppførsel ved å sende et brev til lokallavisen. Bakgrunnen for hans oppførsel viser seg å bunne ut i at han føler at lokale medias nettsider (dt.no) har lagt opp til hetsing og uthenging av spillere, og at ikke bare han blir rammet, men at dette også rammer familie og venner. Han tar til orde for at de som har ukvemsord på hjertet heller skal løse billett på Strømsgodsets kamper, og formidle disse ukvemsordene på denne arenaen.

Et poeng
I mine øyne skyter Mattias Andersson litt over mål i sitt åpne brev, men han har også noen svært gode poeng. Jeg har lenge stilt meg kritisk til at ulike medier tillater anonym drittslenging (Bloginnlegg pøbler på nettet og Utfordringer på internett). For det første så mener jeg at de profesjonelle mediene som springer ut fra våre mediehus (VG, Dagbladet, Drammens tidende etc) er i ferd med å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Det hersker liten tvil om at anonym kommentering forflater nivået på debatten, og personangrep og drittslenging blir nærmest regelen snarere enn unntaket. Etter min mening så betyr dette at på sikt vil disse mediene i liten grad skille seg fra øvrige nettmedier, og man står i fare for å tape kampen mot mer spesialiserte nettaviser etc. Pr i dag er det redaksjonelle innholdet det som gjør at man besøker nettstedene til avisene, men når konkurrerende spesialiserte nettaviser kommer på banen med like høy kvalitet og aktualitet så er det fint lite som skiller de etablerte mediene fra de nye nettbaserte mediene. Derfor bør de etablerte mediene gjøre grep som bidrar til å høyne nivået på debatten. Dette vil også gjøre det mer aktuelt for mennesker som pr i dag holder seg langt unna slike debattfora hvor nivået er å kalle motdebattanter for drittsekk og det som verre er. Etter min mening skriker denne arenaen etter et høyere nivå, og dette kan man kun oppnå ved å kreve registrering og identifikasjon. Konsekvensen av dette vil selvsagt føre til at det blir færre innlegg, og færre klikk, men pr i dag er verdien av kommentarfeltene av mer underholdningsmessig karakter.

Hvorfor?
Hvorfor gjør ikke avisene disse grepene? Vel, forklaringen heller mot en slags fri meningsutveksling, ytringsfrihet osv, men herregud, det finnes et uttall av mulgheter på nettet i dag til å ytre seg anonymt i krasse ordelag, det være seg blogger eller nettmedier med en mindre seriøs profil. Nå kan det argumenteres med at anonymitet vil være positivt for å få belyst en sak fra et perspektiv hvor senderen av budskapet ikke ønsker å få offentlighetens lys på seg. Dette er vel og bra, men ved bruk av et alias ved brukerregistrering vil dette by på få problemer. Den eneste man behøver å identifisere seg overfor er avisen/nettstedet, og disse har jo lang tradisjon for kildevern. Den egentlige grunnen til at avisene tillater denne forflatningen er den før nevnte underholdningsverdien. Kommentarfeltet til dt.no bærer til tider preg av at den som skriker høyest får mest oppmerksomhet. Men dette har en bieffekt som avisene lengter etter, nemlig klikket. Jo mer du klikker på dt.no`s sider jo flere klikk blir generert. Dermed blir du også eksponert for reklame i bannerform. Jo flere eksponeringer, jo penere tall kan avisen levere til sine annonsører. Dette er selvsagt kjærkomment for en bransje hvor alle piler peker nedover. Opplagene til avisene blir mindre og mindre, og avisenes nettsteder klarer ikke på samme måte å levere tall som kan hamle opp med tidligere års inntjening. Sett i lys av dette så kan jeg forstå hvorfor mediene lar denne "underholdningen" fortsette.

Langtidseffekten
Hmmm, hvorfor skal mediene slutte å la rabulister få lov til å skrike høyt i kommentarfeltene på avisens nettsider? Etter min mening er langstidseffekten av dette sammenlignbar med en devaluering, eller på godt norsk å tisse på seg en kald vinterdag. Først så blir det varmt, men den langsiktige effekten blir kanskje ikke helt ønskelig. Derfor vil jeg med dette blogginnlegget oppfordre alle våre mediehus som til en viss grad kan kalles seriøse om å innføre brukerregistrering. På denne måten kan folk få ytre seg nogenlunde fritt, men de er nødt til å gi identifikasjon til mediet de ytrer seg i. Noen vil da som undertegnede skrive under med fullt navn, mens andre igjen vil benytte seg av alias. Om det kommer injurierende påstander, uthengig etc så har nettstedene muligheten til å reagere. Langtidseffekten av dette grepet vil føre til at det blir færre klikk, færre innlegg, et høyere saklighetsnivå i debatten og man vil gjøre det mer fristende for mennesker med gode argumenter, men med et lavere støynivå å komme til orde. En annen langtidseffekt vil også være at mediehusene vil fremstå med en høyere grad av seriøsitet. Denne høyere seriøsiteten vil forhåpentligvis igjen lede til flere trofaste lesere, og en mer meningsfull ytringsutveksling. Så dette leder meg til mitt spørsmål: Hvem tør å ta dette grepet? Etter min mening vil dette i det lange løp være et lønnsomt grep.

Mikrolån

Gode ideer
Jeg elsker gode ideer, og det finnes mange gode ideer. En av de bedre ideene jeg har blitt eksponert for i den senere tid er KIVA. Her snakker vi om en svært positiv form for kapitalisme, hvor DU kan gi mikrolån til KONKRETE prosjekter og enkeltpersoner i fattigere deler av verden. Det som etter min mening er genialt med denne ideen er først og fremst at man kan se virkningen av det prosjektet man støtter. Når man støtter en humanitær hjelpeorganisasjon så sitter man igjen med en følelse av at man har bidratt, uten at men helt vet til hva. Ikke det at det er noe stort problem, men når man kan se konkrete resultater av sine bidrag så vil man føle et større engasjement enn om man bare putter på penger til en større organisasjon. Nå mener jeg ikke at man skal kutte ut støtte til større humanitære organisasjoner, men at man kanskje kan øke eget engasjement for problemstillingen ved å føge slike små prosjekter bli finansiert og gjennomført.

Derfor kommer denne oppfordringen: Besøk: http://www.kiva.org/ og se om du finner et prosjekt du vil være med på å støtte.

Takk til foreleserne Arnt Farbu og Hans Richard Thjømøe som gjorde meg oppmerksom på KIVA.

Sponsing og TDF

Etter å ha sett den berømte Alpe d`huez etappen i TDF, samt vært vitne til sponsorsatsningen rundt dette ikke ubetydelige arrangementet så har jeg reflektert litt rundt satsning og virkning.

Karavanen
I TDF kommer det en sponsorkaravane kjørende ca en time før feltet med sykkelrytterne. Denne karavanen promoterer ulike merkevarer, og deler ut ulike "freebies". Utsikten til å få noe gratis gjør jo også noe med folk, og innsatsen for å grabbe til seg disse goodiesene som blir kastet ut fra bilene til publikum er det lite å utsette på. Det deles ut over 11 millioner freebies i løpet av TDF.

Virkning av satsningen?
Det jeg imidlertid stilte meg som spørsmål, og reflekterte på i etterkant er virkningen av denne satsningen. Vår "fangst" besto av en lett blanding med ulike ting som: t-skjorter, reflekser, "klappehender", dingser til å feste på mobiltelefonen, ballonger etc. Variasjonen i kvaliteten på de ulike dingsene var imidlertid stor, og dette dannet for meg et grunnlag for følgende spørsmål: Har den ulike kvaliteten noe å si på hvor stor effekt promosjonen har? Dette er en teori godt støttet av grunnleggende markedsføringsteori om at denne kvalitetsforskjellen har noe å si for oppfattelsen av de ulike merkevarene. I dette lite vitenskapelige men etter min mening interressante eksperimentet benyttet jeg meg av min kone, som har et "teflonaktig" forhold til merkevarer. Dvs at hun sjelden husker en merkevare. Derfor spekulerte jeg på dette i ca en ukes tid etter at vi hadde sett på den aktuelle etappen, og var blitt utsatt for promosjonen. Så spurte jeg henne hvilke merkevarer som vi hadde fått "goodies" fra? Svaret kom etterhvert noe nølende, og den som hadde satt det største inntrykket var Haribo (sukkertøy). Denne kunne nytes umiddelbart, og dette var antagelig favoritten. Neste merkevare som ble nevnt var Vittel, noe som garantert hadde en sammenheng med varmen den dagen. Fakta er at vi ikke fikk en av vannflaskene som ble delt ut, men ønsket om denne hadde faktisk en effekt. Vi fikk også en t-skjorte fra dagligvarekjeden Champion, og denne ble benyttet da varmen hadde fått oss til å bytte til denne. Det som imidlertid er påfallende er at de gjenstandene som hadde mindre/lavere kvalitet ikke hadde festet seg i bevisstheten hennes.

For meg var situasjonen annerledes, da jeg for det første har en viss interesse for markedføring på både et proffesjonelt og personlig plan. I tillegg er sykkelinteressen min i vesentlig grad større enn min kones, og derfor er kjennskapen og interessegraden min større. Jeg fikk imidlertid den varmeste følelesen for Caisse D`Epargne, som jeg fikk en sykkeltrøye av. Dette var også den gjeveste av alle "Goodies" (etter min mening, og av innsatsen på øvrige tilskuere å dømme). En annen av gjenstandene var Skodas solhatt som var spesielt laget for dagen, med dagens dato, og start og målby påtrykket. Det ga denne hatten en større mening utover gjenstandens egenverdi, da den knyttet en konkret gjenstand til denne dagens opplevelse.

Min konklusjon
I høyst uvitenskapelig, men allikevel etter min mening interessant konklusjon oppsummerer jeg følgende: Kvalitet på giveaway, og nærhet til interessesfære er de viktigste egenskapene ved promosjonen om det er ønskelig at denne skal ha en virkning. Jeg aner ikke honoraret som investeres for å få en plass i den aktuelle karavanen, men at beløpet ikke er ubetydelig aner meg. Når man da først har lagt et slik beløp på bordet så er det etter min mening enda viktigere at promosjonen har en effekt, og at det å gi bort giveaways som har en lav verdi for mottakeren ikke vil ha den ønskede effekten. Derfor er min konklusjon at om man skal sponse på denne måten, så må man gjennomføre denne hele veien med høy kvalitet. Om man ikke gjør dette vil man ha en lavere sannsynlighet for å lykkes i sin promosjon av merkevaren.

TDF dekorasjon i byen Embrun.

En ferie er over

A change of plans...

Opphavsmannen i en av de siste svingene før toppen på Col du Galibier.

Årets ferie var planlagt gjennomført i moderlandet. Planen var å reise rundt på vestlandet for å klatre og sykle. Disse planene ble endret helt på tampen, og tv2`s sendinger fra Tour de France var nok avgjørende for denne endringen. Jeg fikk det nemlig for meg at jeg måtte finne ut hva disse fjellene de sykler i TDF er. Hvor hardt er det egentlig?

Ecrins, alpene er rett og slett nydelige!

Frankofile?

Marianne og jeg har besøkt Frankrike 9 ganger inkludert årets visitt. På tross av alle disse besøkene er det imidlertid svært skuffende språkkunnskaper vi kan skilte med, men hva gjør vel det når vi jo klarer oss helt fint? De øvrige visittene har hatt klatring som hovedhensikt, så nytt i år var syklingen som jeg har fått ganske dilla på. Som nevnt var prosjektet at jeg ønsket å undersøke hvor tungt det egentlig er å sykle disse fjellene som er kategorisert "utenfor kategori" eller HC. I TDF er stigningene nemlig kategorisert fra 4 (lettest) via 3,2og 1 til HC (Hardest). En HC er egentlig ikke en stigning, men mer et fjell.

Destinasjonen

Briancon har vi besøkt ved to tidligere anledninger. Klatringen i området er svært variert, og området er en del av de franske alpene. TDF har lange tradisjoner for å passere gjennom området, og en del legendariske TDF-fjell ligger og omkranser området. Klatringen er som sagt svært variert, og man finner både bra buldring her (Ailefrode), alpin klatring (fjell på opptil 4000 meters høyde, med breer og fantastisk landskap samt et godt utvalg av klippeklatring med tradisjonell kalksteinsklatring, samt konglomerat, granitt, kvartsitt og gabbro som fjelltyper. At området er mindre kjent enn feks Chamonix er også en stor fordel, da man slipper de vanvittige mengdene med besøkende som etter min mening ødelegger det området.

Stigningene

Først på menyen var Col du Galibier , en klassiker som ble kjørt i årets TDF som en del av Alpe d`huez etappen. Vi startet fra et sted rett utenfor Briancon på ca 1300moh. Derfra går ferden oppover et dalføre med tiltagende men jevn stigning opp til Col du Lautaret på 2058moh. Her tok Marianne en pust i bakken imens jeg fortsatte 8km opp den brattere stigningen opp til Col du Galibier som ligger på 2642moh.

Utsikten til en bakke, 8km fra Col du Lautaret til Col du Galibier. 600m høydeforskjell.

Stigningsprofil for Col Du Galibier, sakset fra climbbybike.com.

Neste fjell på tapetet var Col Agnel som også ble kjørt under årets TDF. Dette skal være et greiere fjell, men her måtte jeg gi tapt ca. 300 høydemeter under toppen. Om dette skyldtes dårlig restitusjon eller væskemangel (sterk mistanke) vites ikke, men det skjerpet meg ytterligere, og derfor falt det seg naturlig å sette en råere tur på menyen. Valget falt på en rundtur fra vår base i Freissinieres via Col de lIzoard tilbake via Guillesstre og hjem igjen. Dette ga en tur på ca 10 mil, med stigniger på over 1700 meter. Stigningene kommer i porsjoner, hvor første stigning er en tredjekategori på 200 høydemeter, dernest kom en noe råere stigning opp fra Briancon. Etter denne fikk jeg forsyninger fra min kjære (hun valgte å ikke kjøre denne turen, men tok seg isteden en tur opp på et 2700 meter høyt fjell fra toppen av Col D`Izoard). Etter forsyningene startet hovedretten som besto av noen ubønnhørlig bratte stigninger opp til 2361moh. På toppen ligger det et museum for Tour De France, så at dette fjellpasset har en spesiell plass i historien til TDF var tydelig. Stigningen var iallefall det råeste jeg kjørte i ferien, og jeg var svært glad for to nye flasker med væske og en energisjokolade som lå og ventet på meg på toppen. Etter dette kommer jo de sedvanlige utforkjøringene, og her er det mulig både å sette noen solide fartsrekorder og å skaffe seg noen solide velt om man feilberegner. Jeg valgte vel å kjøre litt safe, men 80kmt på tråsykkel er jo allikevel bra for å få litt fart på adrenalinet. Som dessert på denne runden så tok jeg de ca 300 høydemeterne opp til dalen hvor vi holdt til under hele ferien, og rundet med det av en av de hardeste sykkeldagene mine ever. Jeg fikk også kjørt stigningen opp til Col de Vars som hadde en litt annerledes karakterestikk. Opp fra byen Guillesstre så kliner det til med ca 900 høydemeter i en jafs. Det er en lang bakke! Dagen jeg kjørte denne stigningen var det 33 grader, og jeg hadde kun 3 liter væske, men det holdt med streng porsjonering. Siden det var siste stigningen jeg kjørte så hadde jeg kanskje også vent meg til varmen og forholdene slik at det gikk bra. I tillegg til disse store turene så kjørte vi også noen snillere turer, som hadde 5-600 høydemeter på menyen. Summa summarum så kan jeg nå i noe større grad forstå hva det dreier seg om når de store kanonene kjører alpeetapper i TDF.

De siste svingene opp til toppen på Col. d`Izoard.

Stigningsprofil for Col d`Izoard fra climbbybike.com

Stigningsprofil for Col de Vars

TDF

Og det bringer oss tilbake til Tour de France. Det gikk av stabelen imens vi var i området, og selv om vi var mest opptatt av egen sykling så hadde jeg en prima oppdateringstjeneste fra min bror Fredrik, med daglige nyhetsbulletiner fra TDF via SMS. På forhånd så hadde vi blinket oss ut Alpe d`Huez etappen som vi ønsket å se. Det skulle jo vise seg å være et klokt valg, da det var på nettopp denne etappen at CSC og Sastre avgjorde hele greia. Etappen startet i Embrum, og gikk via før nevnte Galibier, via Croix de Fer og avsluttet med den legendariske Alpe d`huez stigningen. Dette siste fjellet består av 21 hårnalssvinger, med en total høydeforskjell fra inngang til målgang på drøye 1100 meter, hvor starten er den bratteste og hardeste.

Fra Alpe D`Huez: Øverst: Sastre avgjør TDF med et voldsomt rykk, og kommer i ensomhet opp dagens tredje fjell. Midten: Arvesen og Cancellara har gjort dagens jobb, og kommer oppover i et mer bedagelig tempo. Nederst: Schleck brødrene som også var med på å sette farge på rittet, her i ungdoms og ledertrøyen. Nederst utsikten fra svingen vi sto i ned til starten av stigningen.

Hove: Sol sommer og festival!

I disse sommertider så går det en rekke festivaler av stabelen, og denne gangen satte vi kursen mot HOVE festivalen ved Tromøya utenfor Arendal. Vi hadde ikke festivalpass, bare billetter til tirsdagen, fordi vi hadde planlagt å se M.I.A, som selvsagt avlyste. Det var i grunnen ganske kjipt, men ingenting vi fikk gjort noe med. Uansett var det endel andre band som skulle spille som vi synes var interessante. Døtrene mine gledet seg massivt til å se The Ting Tings, men jeg gledet meg mest til Wombats.

Vi koste oss i deilig sørlandsvær, og følte oss ganske så priviligerte, også med tanke på uværet som herjet HOVE i fjor. Vi synes også det er fantastisk at det finnes en festival som HOVE, som byr på et bredt utvalg av artister, og derfor muligheten for å oppdage "nye" band vi ikke har hørt om før. Det er nemlig få ting som slår det å cruise rundt på et festivalområde å høre litt her og der. "Dengue fever" var et for meg ukjent band som overrasket svært så positivt i så måte.

Høydepunktet på kvelden ble imidlertid The Wombats som leverte en solid konsert godt hjulpet av et overentusiastisk publikum. Den konserten kan man trygt si at "tok av", og teltet hvor konserten ble arrangert fikk svært hard medfart, noe som skulle få følger for programmet senere på kvelden. Det ble som nevnt en kanonkonsert, og jeg er svært glad for at jentene mine fikk oppleve en så flott konsertopplevelse. Wombats live er forøvrig et svært fornøyelig fenomen da kombinasjonen lettbent britpop, sen spilletid og ungt publikum i et litt for lite telt fungerte eksplosivt.

"Spinal tap" tenkte jeg da lydmannen slapp ut så mye røyk at hverken vi så Ting Tings, eller de så publikum. Så heavy var røykleggingen at bandet måtte stoppe og spille... Og lysmannen følte seg neppe som den lureste i lokalet akkurat da... Etter en låt til så måtte bandet gå av scenen fordi gulvet var blitt ødelagt (etter Wombats konserten), og PA riggen truet med å falle ned over publikum. At bandet hadde grusom lyd i tillegg til ovennevnte problemer førte vel til at denne konserten går over i rekken av konserter som burde glemmes så fort som mulig. Veldig synd på døtrene mine som hadde sett frem til denne konserten, men lite kunne vi gjøre med det. Uansett så fikk de iallefall med seg den ufattelig gode Wombats konserten, og det tror jeg de er svært fornøyd med.

Dette var mitt første besøk på HOVE festivalen, men neppe det siste. Det er en herlig følelse å suge i seg stemningen på en sånn festival, og den representerer på mange måter sommer for meg. Vi får håpe at HOVE klarer å unngå samme skjebne som Quarten. Nå er det ikke mye som tyder på det da de har hatt suksess med billettsalget, samt at de er tatt i mot med åpne armer i Arendal, noe som neppe kan sies å være tilfellet i Kristiansand, hvor festvalen har måttet kjempe i motbør mot kristenkonservative krefter i årevis. Jeg skjønner godt at "Toffen" valgte å forlate skuta, og skjebnen til Quarten er jo i dag i beste fall uviss. Mitt tips er at for mye skade har skjedd, men intet ville glede meg mer om jeg tok feil.

Lillehammer Oslo

I går var tiden kommet til sommerens store mål, nemlig sykkelrittet Lillehammer Oslo. Det var mitt aller første sykkelritt, og natrulig nok var jeg ganske spent på hvordan dette ville bli. I oppladningen har jeg stort sett trent alene, og det kan ikke sammenlignes med å ligge i et felt. Dette var det største spenningsmomentet for mitt vedkommende, og helt sikkert også avgjørende for resulatet mitt. Jeg er nemlig litt skuffet. Jeg vet nå at jeg til neste år MÅ ha trent sammen med andre for å kunne klare å henge med på en fornuftig måte. Det å være single rytter er ikke noen lett sak da du må forsøke å henge på bakerst på de forskjellige lagene. Bakerst er det nemlig veldig rykkete tempo, og derfor veldig slitsomt å ligge. Jeg startet også muligens litt vel friskt, da jeg etter ca halvgått løp hadde snittfart på 36. I mål havnet jeg på rundt 30kmt. Det kan kanskje høres ut som en sprekk, men kommer snarere av at jeg stort sett lå alene i siste halvdel av rittet. Det betyr at man ikke får noen som helst hjelp av andre ryttere. Når det er sagt så har jeg også fått noen svar på hvilke egenskaper jeg er god på, og hvilke egenskaper jeg må trene på. Min sterkeste side som syklist er nok å ligge tett oppunder terskel og pushe på "falske flater", eller en typisk tempo egenskap. Jeg må basert på erfaringene etter rittet trene på fartsøkninger/rykk i stor hastighet, for det var nemlig en av de fysiske begrensingene mine under rittet, egenskapen til å rykke for å komme opp i halen på et passerende lag. Jeg opplevde flere ganger at jeg bare nesten klarte å komme opp til halen på det passerende laget, og derfor oppnådde fint lite annet enn å bruke masse krefter. Når jeg har hatt denne kristiske gjennomgangen så er jeg generelt fornøyd med legemets fysiske evner, og tar sikte på å forbedre tiden til neste år.

Sykkel igjen (eller 130 mil siden forrige gang jeg blogget om dette)

Oisann hvor tiden flyr. Vel det har blitt litt tid på sykkelsetet, og nå nærmer Lillehammer-Oslo seg med stormskritt. Sykkelcomputeren forteller meg at jeg har fått lagt et greit grunnlag (230mil pr dd), og jeg har testet noen lange distanser for å se hvor godt jeg holder over tid. Svarene jeg har fått har utelukkende vært positive, så jeg har muligens noe optimistisk endret startpulje til den raskeste (express) som tar sikte på å komme til Oslo fra Lillehammer på under 6 timer. Det sikrer meg et tidligere starttidspunkt, og forhåpentligvis finner jeg noen som ønsker å kjøre i samme hastighet som meg som jeg kan samarbeide med. Neste lørdag får jeg svaret, og etter å ha kjørt siste langtur i helgen gjenstår det bare lette økter før starten.

HIV i Afrika

Jeg har akkurat sett videoen i linken nederst, og følte et behov for å dele den med så mange som mulig. I Afrika pågår det, og har pågått i mange år en epedemi kalt HIV. Filmen under tar for seg menneskene, og forteller historien til de enkelte og hvilke implikasjoner sykdommen har for dem. Sett av 12 minutter, og se hele filmen, for å sette vår urettferdige verden i perspektiv.
Filmen kan du se HER. Filmen er publisert av selskapet Mediastorm.

Foto, noch ein mal

Da har jeg i løpet av kort tid rukket å få mine fotografier publisert to steder. Denne gangen har jeg tre fotografier med i den nye klatreguiden for Lofoten. Jeg fikk boken tilsendt i dag, og jeg synes boken har blitt en meget lekker trykksak, med mange flotte bilder i. Nå byr jo Lofoten på mange flotte motiver, så det er etter min mening en riktig prioritering fra forlaget sin side å bruke mye plass på å formidle den vakre naturen der oppe. Jeg lurer imidlertid på om visitnorway forstår hva en slik guidebok kan gjøre for turistnæringen forskjellige steder i Norge. Jeg står selv bak flere slike klatreguider, og den effekten en slik guidebok utgivelse har for turismen i området er ikke ubetydelig. Noe for dem å tenke på?

Omdømmeprosjektet

I dag (26 mai) lanserer Omdømmeprosjektet for Drammen en ny kampanje. Kampanjen heter Syv fotografer en by, og jeg har vært så heldig å få lov til å være med å bidra til denne kampanjen. Jeg er født og oppvokst i Drammen, og har vært med på å bo i Drammen fra den perioden hvor det ikke har vært ubetinget attraktivt, og frem til i dag hvor jeg er svært stolt av å være drammenser.

Kampanjen inkluderer et bilag i dagens VG, med fotografier fra byen. I tillegg skal det arrangeres utstilling av bildene, og avstemming av årets bilde i Drammen. Du kan ta en titt på bildene i bilaget HER.

I perioden 28/5 - 11/6 foregår det en avstemming om årets bilde fra Drammen. Du kan gå inn på avstemmingen HER.

100 mil

Jeg har i et tidligere innlegg nevnt at jeg har satt meg noen sportslige mål denne sommeren, nemlig å sykle sykkelrittet Lillehammer - Oslo. På tross av at været har vært av en noe varierende art har jeg likevel klart å komme godt i gang med treningen, og i går rundet jeg 100 mil på sykkelsetet denne sesongen. Rittet går av stabelen 21 juni, og jeg er derfor godt i rute til å finne en akseptabel form for å kunne fullføre med en grei tid. I perioden frem til 22 mai har jeg to eksamener som skal leveres, men disse er av en slik art at jeg kan styre tiden relativt fritt, og bruke treningen på en slik måte at jeg får hvilt mentalt imens jeg trener. Jeg har også satt meg opp noen konkrete mål, som selvsagt er avhengig av at det er ok forhold på den aktuelle rittdagen. Under forutsetning av dette har jeg som målsettning å komme meg til Oslo fra Lillehammer på rundt 6 timer. Dette vil si at jeg må holde en gjennomsnittshastighet på 30kmt. Vi får se hvordan det går, men om jeg finner en gruppe å sykle sammen med som passer for meg og min hastighet så kan det se ut som om dette skal kunne gå. Jeg kommer nok til å skrive om rittet etter at det er fullført.

Styreverv

Som nevnt i et tidligere innlegg så stilte jeg til valg som studentrepresentant ved styret i Høgskolen i Buskerud. Nå viser det seg at jeg har blitt valgt inn i styret, og dette er et verv jeg ser på med spenning og forventning. Høgskolen er inne i spennende tider, hvor de blandt annet jobber hardt for å få status som universitet. Jeg har blitt valgt inn for en periode på et år, og dette faller da sammen med mitt siste år på studiet Visuell kommunikasjon ved samme skole (se også mine skolesider). Dette året skal i stor grad nyttes til fordypning, og derfor blir det enklere for meg å styre tiden litt selv. Det blir altså en spennende tid fremover.

Foto

Fotografering er noe jeg har syslet med i lang tid, og hatt det mye gøy med. I det siste så har jeg imidlertid opplevd at fotograferingen min har fått større oppmerksomhet, noe jeg synes er kjempemoro. Nå i mai får jeg publisert noen av mine bilder på to ulike steder. I forbindelse med utgivelsen av en ny klatreguide til Lofoten har jeg fått forespørsel og godkjent bruk av to fotografier. Denne klatreguiden gis ut av Rockfax, verdens ledende forlag for klatreguider. Jeg er ikke ukjent med Rockfax, da jeg tidligere har gitt ut en guide til isklatringen på Rjukan på det forlaget. Det andre prosjektet dreier seg om bidrag til omdømmeprosjektet i Drammen. I løpet av mai vil det bli lansert et prosjekt som får full distribusjon over hele landet. Jeg er så heldig at jeg har fått lov til å være med på dette prosjektet, og som en ekte Drammensgutt er jeg også litt stolt da. For omdømmeprosjektet er nemlig noe jeg har stor tro på, da Drammen har hatt en fantastisk utvikling de senere årene, og har tatt skrittet fra å være en by med mye nedlagt industri og generelt bedrøvelig ytre er den i dag blitt noe jeg er veldig stolt av. Bildet er av skolen jeg går på, tatt på nattestid. Du kan se flere bilder på Bordevik.no.

NIN Discipline

Vår alles kjære Trent Reznor rører på seg igjen. Denne gangen har han sluppet en ny single som heter "Discipline", med en kul video.



Sangen kan du forøvrig fritt laste ned fra Nine inch nails offisielle nettsted HER.

Avfall

I forbindelse med et gruppearbeid på skolen har vi valgt å ta utgangspunkt i et tidligere blogginnlegg herfra. I desember skrev jeg nemlig en artikkel om et etter min mening forsømt punkt innen miljødebatten, nemlig produkters holdbarhet. De forskjellige bransjers politikk på dette området kan neppe kalles bærekraftig, men denne skoleoppgaven har fått meg til å drive litt research i forhold til temaet for å kunne frembringe noe tallmateriale. I den annledning så vil jeg berømme sidene til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn for å ha en god organisering, og lett tilgang til et massivt materiale. Veldig nyttig for meg nå i skolesammenheng, men dette materialet vil jeg også tippe er av stor interesse for alle som er sånn nogenlunde interessert i f eks. miljø.

Mine funn
Vi kaster stadig mer, og økningen er størst hos husholdningene. Dette håper og tror jeg skyldes det faktum at produsentenes strategi med å bevisst lage produkter med kortere levetid for å øke konsumet. Produsentenes motivasjon for å gjøre dette er selvsagt økt profitt, men også etter min mening et resultat av hard konkurranse. Dette fører i alle fall til en etter min mening skummel utvikling. I 2007 ble det samlet inn hele 31,5 kilo elektrisk og eletronisk avfall pr innbygger i Norge. Det er virkelig et tall som gir grunn til ettertanke.

Hvorfor?
I vår skoleoppgave tar vi til orde for en miljømerking av elektronikkprodukter som skal ha en lengre levetid. Dette vil bety en bedre utnyttelse av naturessursser, mindre energiforbruk i forbindelse med tilvirking, og lavere energiforbruk relatert til avfallshåndtering. I samme oppgave tar vi også til orde for at produsentene skal kunne forlange en høyere margin for dette, for hvis ikke produsentene er motivert så vil dette aldri kunne bli en realitet. Derfor må de også kunne se muligheter i dette tiltaket.

Hvordan?
Hvorfor skal forbrukerne benytte seg av dette tiltaket, og kjøpe miljømerkede produkter fremfor andre? Etter vår skolegruppes mening så tror vi at holdningen hos folk flest (Her faller FRP, og dets velgere utenfor, da de har et annet syn på klimaproblemene, støttet bla av den kjente professoren i sveising Fred Goldberg) er at: Vi er klar over klimaproblematikken, vi er klar for å ta neste skritt: Hva kan JEG gjøre med dette? Vi tror at i den delen av verden vi bor i er merkevarens betydning høy, og derfor vil vi ta til orde for å bygge opp en image rundt denne miljømerkingen som gjør det "in" å ha miljømerking på produktene man benytter, akkurat sånn som at det i dag ikke er særlig kult å røyke f eks.

Vi skal nå gjennomføre denne skoleoppgaven, og resultatet kommer nok til å dukke opp på disse sidene etterhvert.

Bordevik for president

...Eller fullt så ille er det vel ikke, men fakta er at undertegnede på oppfordring har bestemt seg for å stille som kandidat til å representere studentene i styret til Høgskolen i Buskerud. Det sitter to studentrepresentanter i dette styret. Siden jeg jo holder på med mitt fjerde semester i visuell kommunikasjon ved det samme studiestedet så er det ikke mer enn rett og rimelig å lage en liten kampanje i forbindelse med valget. Dette tar vi som en liten øvelse, og sammen med medelev og kollega Halvor W. Sanden og Lars Patrick Nilsen.

Sidene slik de ser ut.
Om du skulle ønske å ta en nærmere titt kan du se HER. OBS: En død link, kommer til live snart.

Muse med live album

Etter fjordårets sterke kosertopplevelse er det med temmelig stor forventning jeg gleder meg til bandets livealbum slippes 17 mars. Imens kan man jo kose seg med noen videoer:

Knights of cydonia

Feeling good

Time is running out

Om integrering og likestilling

Jeg holdt på å sette kaffen i vrangstrupen i går morges, da jeg tok opp lokalavisen (dt&bb). Der hevdet Nestleder i Drammen invandrerråd, Senol Karagøz, at Norsk kultur var "farlig", og forsøkte i en helt utrolig mannsjåvinistisk ånd å bagatellisere at byens lokale krisesentre er fylt med jenter med samme etniske opphav som han selv. Holdningene får han gjerne beholde, men om man kobler hans holdninger til hans verv så begynner det å bli noe mer tvilsomt.

Nå tviler jeg på at Mr Karagøz ser at han har et problem med holdningene sine, men det er ikke så gærnt at det ikke er godt for noe, for disse holdningene har man hele tiden visst at har eksistert i enkelte av disse miljøene (de eksisterer vel også i enkelte norske miljø også?). Det som er tilfelle nå er at debatten kommer til overflaten, og med det kommer selvfølgelig masse grums med. Innvandrerfiendlige etniske nordmenn dukker selvsagt opp i diverse debattfora, med sine småbrune holdninger. Deres problem er imidlertid at de ikke tør å fronte sine meninger og holdninger offentlig slik som Mr Karagøz. Så i den ammenhengen så scorer i mine øyne Karagøz i forhold til den litt brune FRP-velgeren.

Faren med debatten er jo at allmenheten skal få et unyansert syn på integrering og likestilling, derfor var det befriende å se lokalavisens dekning i dag, hvor en rekke både menn og kvinner fra invandrermiljøet tar avstand fra utsagnene. Det at avisen velger den vinklingen synes jeg er svært prisverdig, og bidrar dermed til den nyanseringen denne debatten trenger. Det er også nettopp det som var faren med gårsdagens avisoppslag, nemlig det at man sitter igjen med det inntrykket at dette er gjengs holdning i invandrermiljøene. Spesielt har dette sammenheng med Karagøz sitt verv i Drammen invandreråd. Han burde etter min mening presisere at hans uttallelser kommer fra ham som privatperson. Om han ikke gjør det bør invandrerrådet vurdere å bytte ham ut snarest, for det er ingen tvil om at hvis ikke disse presiseringene kommer så vil dette ramme i første rekke byens invadrere, og deres invandreråd på en måte jeg tviler på at de ønsker. Den åpningen som ligger der i dag for stigmatisering av invandrere bør fjernes umiddelbart, for å gjenopprette tillit i egne rekker.

Når så er sagt så mener jeg også at hans uttalelser om kvinner med hans etniske opphav har et sterkt behov for støtte i møtet med nork kultur, og likestilling, og det tror jeg også at byens politikere, for ikke å snakke om rikspolitikerne er blitt gjort smertelig oppmerksom på. I så måte så har etter min mening Karagøz scoret tidenes selvmål i debatten om integrering og likestilling. Men det kan kanskje komme av at Karagøz ikke har satt seg tilstrekkelig inn i norsk kultur, og det norske synet på likestilling.

Nye nettsider

Jeg arbeider med nye nettsider som skal gå litt mer i dybden på fotohobbyen min. De som skulle komme til å lese dette er herved invitert til å kommentere innholdet og utseendet på sidene. For enkelhets skyld kan det gjøres her på denne bloggen. Sidene finnes HER.

Dagens link

Sjekk denne LINKEN!

Lillehammer Oslo

Aiaiai, nå har vi tatt på oss årets store utfordring.

I går (9/2-08) meldte denne bloggeren seg på sykkelrittet Lillehammer - Oslo. Hvorfor ikke Trondheim - Oslo er det naturlige spørsmålet å stille seg da, og mitt svar er enkelt og greit: Så vondt vil jeg ikke meg selv. Rittet er 190km (Lillehammer - Oslo), og det er nok mer enn nok for denna karen. Det fine med å melde seg på et slikt ritt er at da har man et konkret mål å trene for, og det kan jo også brukes som argument for å prioritere trening...

Så da er lista lagt, og frem til 21 juni i år så bør jeg komme i form!

Buzzword

Jeg elsker gode tekniske løsninger, og Adobe har nå kommet med en nydelig liten sak som jeg gjetter på at jeg kommer til å benytte mye i fremtiden, nemlig Buzzword. Ok, dette er ikke nytt, Google var vel først ute med sine Docs & spreadsheets, men Googles løsning hadde ikke samme appell overfor meg som Buzzword har klart å skape.

Vel, hva er nå Buzzword?

Buzzword er egentlig Adobes versjon av Microsoft Offices Word program som de fleste burde kjenne til. Forskjellen er at Buzzword ligger online, slik at du har tilgang til dokumentene dine så lenge du har tilgang til nettet. Programmet byr imidlertid ikke på like mange muligheter som Word mht redigering. Det byr imidlertid på en del andre muligheter ift versjoner, samarbeid og tilgjengelighet. Hvis du f eks oppretter et dokument i Buzzword kan du velge å dele dette på tre nivåer, hhv Co author, Rewiewer og Reader. Dette gir muligheter ift gruppearbeider, prosjekter og f eks korrektur. Om man er Co author har man alle rettigheter til å gjøre endringer eller å kommentere i dokumentet. Om man er rewiewer kan man legge inn kommentarer i dokumentet, og reader er begrenset til kun å lese dokumentet. Det som imidlertid er Buzzwords sterkeste kort etter min mening er brukergrensesnittet som er så enkelt og intuitivt at det etter min mening knapt kan gjøres enklere. Det er her Buzzword etter min mening knuser Googles løsning.

Hva kan du gjøre?

Som nevnt over så er en av styrkene til Buzzword at man kan dele dokumentene på tre nivåer. I tillegg så har Buzzword mulghet for bildeopplasting, bruk av farger, en sterk løsning på å legge inn kommentarer og mulighet for å se på forskjellige versjoner av dokumentet. Det eneste jeg har savnet foreløpig er støtte for norsk språk i stavekontrollen, men det ville vært i drøyeste laget å forlange på en såpass ny applikasjon. Funksjonaliteten er som nevnt over begrenset ift Word, men det som ligger av funksjonalitet er etter min mening nok til å dekke de viktigste behovene man har fra et program av denne typen. I min hverdag benytter jeg meg dessuten av f eks Adobes Indesign når jeg har behov for avansert typografi. Som leseren sikkert skjønner er jeg svært entusiastisk til Buzzword, og kobler man denne entusiasmen til prisen, som jo for øyeblikket er 0,- så scorer applikasjonen full pott i min verden. This is the new BUZZ!




















Skjermdump fra Buzzword.

Hva er det vi gjør?

Ta en liten titt på DENNE siden, og still deg selv spørsmålet: Hva er det vi mennesker driver på med? Obs: Siden krever flash installert.

Om å kaste stein i glasshus

Det er ofte komikk knyttet opp til Fremskrittspartiets representanter både i kommunestyrer og på stortinget. Siste utgave er nå partiets "hemmelige" reisekasse som er avslørt. Det som forsterker komikken er den tidligere partileder (eier) Carl I Hagens nådeløse kritkk av Victor Normanns pengebruk i hans arbeids og administrasjons departement da han var statsråd. Den kritikken får en aldri så sur bismak nå... Hagen må i steden konsentrere seg om at han og kona er politianmeldt. Hmm, et tankekors det der, for partiet er jo så opptatt av lov og orden, og er alltid på banen for å få hardere straffer i rettsnorge. Hvis vi skal følge den linjen så er det mye som kan tyde på at det vil ramme FRP`s representanter hardere enn andre partier.

Monsen

I dag gikk siste episoden av Nordkalotten 365 på NRK1. jeg har personlig fulgt med på denne serien, og gledet meg stort over å få lov til å ta del i Lars sine opplevelser i mer eller mindre urørt villmark. NRK har nå gjort tilgjengelig den første episoden ved bruk av Bit torrent teknologi, noe som gjør at man kan laste ned episodene uten å knekke NRK`s IT-struktur. Om du også er en av de som har latt deg fascinere, og gjerne vil gjenoppleve noe av øyeblikkene, så ta en titt HER.

ARG

Hva er det? ARG er et akronym for Alternate reality game, og er en type spill som foregår i virkelighetens verden. Internett spiller en viktig rolle, og jeg ble oppmerksom på fenomenet i forbindelse med utgivelsen av Nine Inch Nails albumet "Year zero". Her la bandets mastermind (Trent Reznor) og medhjelpere ut små ledetråder i form av gjenglemte usb pinner, uthevede bokstaver o lign. på t-shirts etc som ledet fansen til nettsteder. Cluet med disse nettstedene var at de var fra år 2022, tidspunktet som også hele platen (konseptet) kommer fra. Nettstedene tegner ikke noe særlig hyggelig bilde av fremtiden forøvrig, og jeg mener at denne kampanjen kan være begynnelsen på en ny og mer kompleks markedsføring som de nye mediene kan gjøre mulig. Fansen lot ikke vente på seg, og hvis du ønsker en oversikt over hva som er funnet av clues og nettsteder etc så finnes det en egen wiki side over hva som er funnet.

Hvorfor og hvem
I dette intervjuet med Trent Reznor kan du høre litt om lanseringen av albumet, hva som er tanken bak og andre tanker Mr NIN har i forhold til spørsmål som f eks opphavsrett, som jeg har blogget om tidligere. Bak hele opplegget sto et firma som heter 42 entertainement og som har spesialisert seg på denne typen stunts. På deres sider kan du se andre eksempler på kampanjer, markedsføring etc som vanskelig lar seg sidestille med konvensjonell markedsføring eller mediapåvrikning. Som i opphavsrettspørsmålet, så vil fremtiden vise om dette er en metode som vil endre vår mediehverdag eller måte å bli utsatt for markedsføring på. Til slutt en av de morsommere sidene fra fremtiden, nemlig en slags kalkulator/informasjonsside om hvor det kan lønnes seg å bo pga økende vannstand og andre problemer vi er nødt til å forholde oss til i fremtiden. Klikke HER for en smak.

Hvorfor?

Undring

Jeg tar meg selv ofte i å undre meg over fenomener. Jeg har opp gjennom årene hatt endel turer i skog og mark, og hver gang vi tenner et bål så kommer først fascinasjonen, deretter tanken på hva dette betyr. Vi vet at vi mennesker som rase har utviklet oss via ulike mutasjoner til det vi er i dag. Det igjen betyr at vi bringer med oss en del arvegods i form av hvorledes vi tolker det å bli utsatt for ulike fenomener. Bålet og dets beroligende effekt tror jeg ikke er noe vi opplever som sådann fordi det er slik, men at dette er innlært gjennom hundretusener av år og generasjoner fordi bålet og vår egenskap til å kontollere flammene har gitt oss en trygghet, og et fortrinn. Bålet har den egenskapen at det holder dyrene borte, gir varme, og mulighet til å tilberede mat. I dag har ikke bålet den samme funksjonen, men vi har fortsatt med oss ballasten som forteller oss alt dette med trygghet, varme og muligheten til å lage mat. Det er uansett en fryd å sitte og se inn i flammene, og la tankene vandre avsted.

Foto: Bloggeren travelt opptatt med bålbrenning.

Til slutt en liten tanke som muligens kan bekrefte min lille tese, sakset fra Alan Fletchers bok "The art of looking sideways" Sitat: But the idea of the nest in the birds mind. where does it come from?

Med ønsker om et fabelaktig nytt år til alle som leser her, og at vi forhåpentligvis vil se modigere politikere i klimadebatten i 2008.

Miljødebatten, hva har de glemt?

Produkters holdbarhet
Vi har hatt en nobelprisutdeling, og en klimakonferanse på Bali. Vi har hatt regjeringsutspill med 3mrd til regnskogen, og doble nederlag i co2 deponeringssaken. Det som imidlertid har plaget meg lenge både som alminnelig forbruker og også i et miljøperspektiv er den stadig fallende kvaliteten på de produktene jeg som forbruker kjøper. Vi vet at i om vi kjøper en vaskemaskin i dag så er den av betydelig dårligere kvalitet enn den 10 år gamle vi har fra før. Produsentene har jo selvsagt skjønt at det kan være mer penger å tjene på å la oss gå oftere i butikken fordi produktene vi kjøper har gått i stykker, og lønner seg selvsagt ikke å reparere heller. Mobiltelefon produsentene har kjørt denne politikken så langt at forbrukerrådet så seg nødt til å gripe inn og hevdet at mobiltelefonene minst skulle vare 5 år. Dette medførte jo et hylekor av klager fra mobiltelefonprodusentene, med trusler om dyrere telefoner, så ble det stille igjen. Det som bekymrer meg aller minst i dagens velstandsnorge er at prisene skal øke. Jeg hadde tatt vel i mot en generell prisøkning på f eks husholdningsmaskiner med 15-20% under forutsetning at jeg kunne fått produkter med lengre holdbarhet. Hvorfor ville jeg det spør du deg kanskje? Jo det som etter min mening mangler i miljødebatten er en drøfting av produsenters bevisste produksjon av produkter med kort levetid. Det som imidlertid hadde vært interessant å fått belyst er hva dette fører til av økte kostnader for miljøet vårt. Den dagen et slikt regnskap evt hadde foreligget så tipper jeg at mange med meg gladelig hadde betalt litt ekstra for å få produkter som ble tilvirket på en slik måte at de hadde en lengre holdbarhet. Dette handler jo både om et stort forbruk av energi i prosessen med tilvirking, men også store kostnader ift økt transport knyttet til dette. Søppelbergene våre vokser jo heller ikke akkurat saktere for tiden, og en stadig økende mengde avfall krever jo også energi.

Hva kan gjøres med dette?
Vi har i dag en miljømerking som heter svanemerket. Man kunne brukt en tilsvarende merking av produkter som innfridde visse minimumskrav til holdbarhet, slik at vi som forbrukere i alle fall hadde hatt en viss mulighet til å velge produkter som oppfylte visse standarder mht holdbarhet. Dette ville muligens ha virket konkurransevridende, på samme måte som EU`s nye forslag til avgifter på biler vil virke overfor den tyske bilindustrien, men so what? For å være helt ærlig så har jeg såpass tro på produktprodusenter at de klarer å tilpasse seg de krav et regelverk evt stiller, og evt de krav et marked stiller, derfor vil slike påstander om konkurransevridning for meg stå som meningsløse. Så her kommer oppfordringen til produsentene: Gi oss produkter som virker lengre, og bruk det gjerne i markedsføringen deres. Det vil gi dere et miljøalibi, og skape goodwill rundt merkevaren deres. Jeg vet i alle fall at jeg i dag har kvalitet og holdbarhet høyt oppe på viktighetsskalaen når jeg er i innkjøpsprosesser. Jeg er mer enn villig til å bruke noen ekstra kroner hvis produsent eller selger på en troverdig måte får overbevist meg om at produktet som jeg kjøper vil vare lenger.

Pøbler på nettet

På Dagbladet.no kan man i dag lese en artikkel om drittslenging på internett. Denne artikkelen kan sees i sammenheng med mitt tidligere innlegg om internett, og de utfordringene mediet etter min mening har. Det som i mine øyne er prisen man bør betale for å debattere er å fortelle hvem man er. Anonymiteten har etter min mening utspilt sin rolle på to måter:
1: Man tar ikke anonyme innlegg seriøst, og
2: Anonyme postere har vist seg å ha en lei tendens til å være vel drøye med tanke på drittslenging/nivå på debatten.
Disse to punktene har jo selvsagt en viss sammenheng, og jeg er av den klare oppfatning at om man innfører en eller annen form for identifikasjon av den som poster et innlegg så vil nivået på debatten heves betydelig. Debatten vil helt sikkert bli noe innskrenket i størrelse, men det kan jo hende at evt anonyme postere blir nødt til å stille noen kritiske spørsmål til egne holdninger før man poster, og på det grunnlaget kommer til å avstå fra å skrive innlegg. Kanskje dette til og med vil være en form for hjelp til selvhjelp???

Redigering
Redigering som i følge enkelte er løsningen på dette problemet er etter min mening et stort skritt i feil retning. Å ha sine meningers mot, og å være nødt til å kjempe for disse i en offentlighet er jo ikke noe nytt, og jeg er helt klart av den oppfatning at det vil ha en god og oppdragende effekt om man blir nødt til å svare for sine egne meninger. Det er jo i alle fall i mine øyne det fruktbare i en debatt, at man får prøvd sine meningers evne til å holde vann, og evt får nyansert eget syn via debatt og diskusjon.

Erik Newth har forøvrig en fornuftig posting i sin blogg som jeg i grove trekk kan si meg enig i. Les hans innlegg HER.

Nobels fredspris

I dag ble den delt ut, og jeg vil bare få lov til å gratulere komiteen med valget, og vinnerne med prisen. Det som gjenstår å er om det kommer til å få en betydning. Timingen i forhold til klimakonferansen på Bali kan man ikke klage på, og resultatet derfra får vi håpe ikke blir for spennende.
Link til Nobel instituttet.

Utfordringer på internett

Jeg har tidligere skrevet om utfordringene vedr internett og opphavsrett. En annen side er problemene knyttet til brukergenerert innhold og hvilken kildekritisk sans den jevne internettbruker bør iføre seg.

Brukergenerert innhold
Brukergenerert innhold, som Youtube, Wikipedia og Blogger(som denne) byr på muligheter, men også utfordringer. Mulighetene er åpenbare, men det ligger utfordringer både i forhold til det opphavsrettslige som jeg har skrevet om tidligere, men også i forhold til kildekritikk og holdningsdannelse. Utfordringen består blant annet i det å utøve kildekritikk, og det viktigste spørsmålet man som vanlig internettbruker i dag bør stille seg er: Hvorfor, hvem er avsender og hva er motivet? Hvis du leser denne bloggen så bør du stille deg spørsmålet om hva som kan være mine motiver for å si det jeg sier. Det kan hende at det ikke er lett å få øye på, men man bør stille seg spørsmålet.

Opinionsdannelse
Nå ser jeg ikke akkurat på meg selv som en opinionsdanner, og kommer vel heller sannsynligvis aldri til å bli det i likheten med majoriteten av bloggere på internett. Noen bloggere oppnår imidlertid en slags kult skare som trofast leser deres blogger. De tradisjonelle mediesystemene som vi kjenner dem har erfaring og regler for å forholde seg til en slik makt, men den gjengse blogger som via kunnskap og formidlingsevne får en tilhengerskare får da også en stor makt i forhold til å påvirke. Å håndtere denne makten på en ansvarlig måte er ikke gitt, og man kan nok ofte oppleve at denne makten vil bli misbrukt i fremtiden. Det samme gjelder f eks. glimrende tiltak som Wikipedia. Jeg er selv en trofast bruker av Wikipedia, men det kanskje mange ikke er klar over er at dette er brukergenerert innhold, og opplysningene som finnes kan ha blitt lagt inn med ulike motiver, og ikke nødvendigvis være sannferdige.

Gjenta en løgn mange nok ganger
Man kan også se dette i sammenhengen med at hvis en løgn bare fortelles mange nok ganger så blir det sant. Hva mener jeg med det? Tror du faktisk at man kan se den kinesiske mur fra månen? Det er et tydelig eksempel på at bare en løgn fortelles mange nok ganger så blir det sant, for det er nemlig en allmen oppfatning at man kan se den kinesiske mur fra månen. Fordi det er litt vrient å sjekke, og at det har blitt fortalt tilstrekkelig mange nok ganger så blir det en allmen sannhet. Det er her Wikipedia og lignende kilder med brukergenerert innhjold har sine virkelig store utfordringer, og i mine øyne ser jeg ikke noen klare løsninger på det. Det er imidlertid brukeren som må være på vakt for hva man leser, og sannhetsgehalt samt motivering fra kilden for å publisere det som blir publisert.

God webpraksis
Med bakgrunn i ovenstående så har vi også problemene knyttet til anonymitet på internett. Vi har sett en utvikling på diverse internett forum at diskusjoner kan ta helt av og ende med grov trakkasering og trusler, selvfølgelig anonymt. Min oppfatning er at hvis man skal hevde noe, så bør man også ha baller til å fortelle hvem som mener det. Hvis ikke så bør man holde kjeft, i steden for å fylle opp nettet med unødvendig drittkasting. Mine erfaringer i så måte er også at om man deltar i diskusjoner og står frem med fullt navn får de utsagnene man ytrer en helt annen tyngde enn om man benytter seg av anonymitet. Dette er også bakgrunnen for at denne bloggen har en tydelig avsender, noe jeg kommer til å fortsette med.

Oppfølger til opphavsrettsartikkelen

Forrige måned skrev jeg en artikkel om opphavsrett. En liten oppfølger til den er det geniale remixnettstedet til Nine Inch Nails (NIN). Her finnes det en bråte med brukergeneret innhold som holder høy kvalitet. Jeg er generelt noe skeptisk til brukergenerert innhold, da jeg synes det rett og slett går for langt mellom høydepunktene, og at perlene drukner en haug med lavkvalitetsinnhold. Denne siden er iallefall med på å nyansere min holdning til brukergenerert innhold. Et tips om du er NIN fan er å ta en lytt til den nydelige "Right where it belongs v2". Mine sterkeste anbefalinger kommer med den. Forøvrig har ikke dette nettstedet kommet på plass uten kontrovers, og Trent handler her direkte i strid med sitt eget plateselskap (se art). Her er også en blog artikkel om brukergenerert innhold relatert til NIN siden. Jeg tipper at jeg kommer til å skrive mer om dette på et senere tidspunkt, så Stay tuned.